For noen år tilbake kom en ny rapper på banen som raskt fikk mye oppmerksomhet. Hun var blond, hvit, ung og – ikke minst – jente. Hennes første store singel, «Pussy», var imidlertid ikke mye mer enn en minimalistisk og monoton engangs-banger, som uten den drøye videoen ikke ville nådd særlig mange.
Iggy Azalea har like fullt mange faktorer som gjør henne til en svært interessant artist og et fargerikt tilskudd. Hun er australsk, har bodd kun sju år i USA og rapper med stødighet og kontroll. Hun skiller seg tydelig ut. Men gjør denne bakgrunnen – som i hiphop-sammenheng oppleves temmelig eksotisk – at vi har en tendens til å høre henne med for mye godvilje smurt utover øregangene?
Ikke nødvendigvis. Azaleas førsteskive inneholder jo en rekke hitaktige låter, som på hver sin måte skiller seg ut i mengden. Problemet er bare at disse kornene ble sådd for lenge siden. De har vært ute i en evighet og tross for gode produksjoner og tydelige preg, føles det gammelt. Veldig gammelt.
The New Classic ble sluppet i forrige uke, men «Work» har vi hørt før, «Change Your Life» ble lista på kanalen i fjor sommer og «Fancy» ble med sin Clueless-inspirerte video hyllet på nettet for noen måneder siden. Det eneste innholdet av høyere verdi har allerede gått ut på dato.
Iggys visuelle uttrykk er det derimot lite å si på. Der er hun både nyskapende, spennende og kontroversiell. Coverkunsten på The New Classic er intet unntak. Rappingen er også stort sett svært karakteristisk. Den irriterende overdrevne amerikanske aksenten, med hint av australsk dialekt, kan diskuteres som en smakssak. Men den er uansett et instrument Iggy variert bruker som talerør for sine mange «jeg har jobbet hardt»/»det har vært en lang vei»-historier.
Det store problemet til Iggy er at plata er så forutsigbar at den mest sannsynlig kommer til å flyte forbi i stillhet. De få store låtene har vi allerede gått lei, og de resterende sporene føles som tynt fyllstoff.
Et par gode beats («Fuck Love», «Goddess»), et par svært labre forsøk på å lage en ny jenterap-hit á la Nicki Minaj («Black Widow», «New Bitch») samt noen ballader med helt greie melodier («Walk The Line», «Don’t Need Y’all», «100 – WatchTheDuck») er det eneste ekstra vi får på denne utgivelsen. Iggy mangler helt klart et musikalsk uttrykk som matcher hennes ellers tydelige personlighet.
Adiele Arukwe
