Jay-Z: The Blueprint 3
[Def Jam/Warner]
Hvor var du da Jay-Z sluttet å være en relevant rapartist?
Førsteinstallasjonen av The Blueprint ble sluppet løs på verden 11. september 2001, og om datoen først og fremst – med god grunn – knyttes til grufulle bilder av død og ødeleggelse på tjukkeste Manhattan, definerte albumet for alvor Jay-Z som verdens største og viktigste rapper; en giftig, vittig og intenst karismatisk gangster-gone-entrepreneur med hjerte av gull og drøy musikalitet, samt en nærmest nifs teft for rett produsent til rett sted og tid.
Den betingelsesløse honnøren knyttet til Blueprint-merkevaren forduftet imidlertid allerede året etter, med oppfølgeren The Blueprint 2: The Gift & The Curse, en retningsløs, bulimisk og baktung dobbelplate som resolutt dro Shawn Carter ned på jorda blant oss dødelige igjen. Siden den gangen har han gitt oss en gedigen opptur (The Black Album), en tilsvarende nedtur (Kingdom Come) og noe midt imellom (American Gangster), de to siste etter et par år som «pensjonist» i rap-gamet. Forventningene befinner seg nå altså omtrent på nullpunktet, tross forsøk på å hausse i gang momentumet med å slippe episode tre i serien på åtteårsdagen til originalen.
Jay-Z lykkes delvis. ”What We Talkin’ About” deiser igang ballet på lovende vis, med den tungt bloggede australieren Luke Steele (Empire Of The Sun) bak mikrofonen. Singlene «D.O.A.» og Rihanna-gjestede «Run This Town» funker begge, på hvert sitt vis, men de sterkeste innhoppene er signert Alicia Keys («Empire State Of Mind») og Young Jeezy («Real As It Gets»).
Det store oppbudet av gjester virker til syvende og sist mot sin hensikt; verken hovedpersonen eller de involverte synes å få rom til å skinne ordentlig. Langt mer alvorlige er manglene på produsentsiden: Mellom seg kan jo Kanye West, Timbaland og Neptunes sannsynligvis skilte med et tresifret antall produksjoner som er fetere enn disse (særlig Timbo virker gammel og akterutseilt), og No I.D. er den som slipper unna med færrest riper i lakken. Og Jigga selv? Det virker rett og slett ikke som han har allverdens igjen å melde. En levemann og en mogul, javisst, men tilsynelatende uten evne eller vilje til å omsette det til noe annet enn Sinatra-namedropping og hul konsolidering av en stadig skrøpeligere fundert legendestatus.
Et lavmål i karrieren tar Hova seg seg også tid til på The Blueprint 3. Det dreier seg naturligvis om den tungt Alphaville-samplende stuten av en avslutningslåt han har valgt å kalle ”Young Forever”. Sjeldent har vår mann hørtes mindre overbevisende ut, og med dette som sisteinntrykk er det fristende å be ham bli sittende bak mahogny-skrivebordet og klappe igjen, både for vår skyld og sin egen.
Marius Asp
