Bandet bak fjorårets sterkeste albumdebuter har satt klistrete fotspor. Selv om flere trekker linjer til HAIM og Unknown Mortal Orchestra, er Hajk utvilsomt et band som tar større plass, til tross for å kjøre den introverte indie-fremtoning-greia.
Muligens på bakgrunn av mangelfulle norske ekvivalenter av de førstnevnte bandene, og heller et band som går tilbake til røttene fremfor å prøve og slå gjennom med sikker og kjølig elektropop.
❤️ Elsker ❤️
En blanding av «oi hva er dette:)» og «oi hva er dette:(» kjemper mot hverandre for å overstyre reaksjonen over Hajks første… ballade? Et dypt og romslig piano står i grobunnen, krydret med Toto – «Africa»-perkusjon (om det er lov å si) og etterhvert en UMO-aktig gitar som til tider holder oss på jorda. Det varsler også om at dette fortsatt er de samme menneskene som du tidligere trodde var det norske tilskuddet av Whitney, tidlig Dirty Projectors og andre koselige sommerband.
Hajk driter forøvrig i andres forventninger, og slår med glede sammen kjemperare komponenter. De uvanlige segmentene – sveiset sammen med Preben Sælid Andersen i front, sterkt støttet av Sigrid Aase, danner et pent og subtilt stykke håndverk som heldigvis ikke drar oss totalt inn i balladeuniverset.
? Elsker ikke ?
Som den første essensen av hva Hajk kommer til å finne på fremover er det betryggende at de ikke har satset på å lage materiale som hverken høres ut som deres tidligere utgivelser, eller som frembringer særlig mange av de like og etablerte assosiasjonene. Det er likevel noe som skurrer. Slektskapet som tidligere har befunnet seg i sommerlige indieband bærer nå fremtoninger av en inderlig Sam Smith som møter Melodi Grand Prix. Ikke min absolutte drømmekombo, men de skal ha for orginaliteten.
Marit Johansen
Se Hajk fremføre «Best Friend» hos Christine:
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=QT4ufJWKEqA&w=560&h=315]
