35 millioner solgte album er ikke nødvendigvis noen kvalitetsgaranti. Korn har sjelden vært direkte dårlige (som Limp Bizkit), ei heller skikkelig gode (som Deftones), men har likevel etablert seg blant de største aktørene på dagens metal-scene. Mye takket være et veldefinert sound, fremfor riktig minneverdige låter. California-kvartetten er på sett og vis selve inkarnasjonen av Nu-Metal, men har vært gjennom en aldri så liten identitetskrise de siste årene, hvor de blant annet har eksperimentert en del med elektroniske elementer uten å oppnå de helt oppsiktsvekkende resultatene.
Korn III – Remember Who You Are er da også som tittelen antyder et slags tilbake-til-røttene-album, og er spilt inn uten bruk av Pro Tools eller annet studio-fiksfakseri, med Ross Robinson bak spakene for første gang siden 1996. Super-produsenten Robinson fungerte i sin tid som jordmor og fødselshjelper for Nu-Metal-genren, og er erklært fan av Korn, som han selv omtalte som det beste usignerte bandet i verden for en tid tilbake.
Det er forøvrig lite å utsette på produsent-innsatsen hans, her er rikelig med snert, fres og punsj, i et lydbilde som ellers er krydret med en del rolige mellompartier i et halvhjertet forsøk på å skape en episk, konseptuell helhet. Kanskje kunne han dog ha pushet bandet hardere i låtskrivingsprosessen?
Korn anno 2010 virker nemlig nærmest vaksinerte mot å sy i hop et friskt refreng, vrenge opp et originalt riff, eller komponere en genuint fengende melodi. Istedet velter de seg rundt i sitt eget patenterte og daterte uttrykk, hvor Jonathan Davis maniske stemmebruk – vekslende mellom brutal bjeffing, grim glefsing og angstbitersk hvisking – understøttes av Munkys semi-industrielle sirkelsaggitar, mens Fieldys karakteristiske bass (et av Korns varemerker) høres ut som den har så slakke strenger at han kunne ha brukt de som hoppetau. Tøft nok om man bare hører et par låter, men man begynner fort å kjede seg når man eksponeres for dette over et helt album.
Davis har dessuten et troverdighetsproblem hva tekstene angår, når han forsøker å overbevise oss om at han som multimillionær og middelaldrende trebarnsfar sliter med de samme problemene som den gjengse tenåring. Men, det at tekstene hans er omtrent på nivå med hva man kan finne skriblet på skoleranselen til seksten-årige emo-kids, gjør det sikkert lettere for hovedmålgruppen å kunne identifisere seg med ham.
«Why don’t you just leave me alone?/My heart’s gonna break from the fall» glefser han på innledende «Oildale (Leave Me Alone)», og forsøker innbitt å påta seg rollen som talsmann for en ny generasjon med miserable fjortiser.
Med tanke på hvilke valgmuligheter som finnes idag, er spørsmålet bare om de vil ha ham?
