Tidene forandrer seg. For noen år tilbake ville det ha vært ganske oppsiktsvekkende om vokalisten i et av norges mest fremtredende punkrockband gikk hen og debuterte som soloartist med et album i skjæringspunktet mellom avantgardepop og elektronika, slik er det ikke idag – heldigvis! Tre år etter at Amulet rundet av en lang og tidvis briljant karriere med avskjedskonsert på Øyafestivalen, er Torgny Amdam bare den siste i en rekke av tilårskomne hardcorekids som finner nye og mer subtile måter å uttrykke seg på, slik såvidt ulike artister som Erlend Mokkelbost (JR Ewing/Montee), James Murphy (Speedking/LCD Soundsystem) og Moby har gjort før ham.
På et vis er det dessuten fristende å trekke en parallell til den forvandlingen Iggy Pop gjennomgikk da han i kompaniskap med David Bowie satte The Idiot til verden, brøt med den dogmatiske musikkscenen han hadde skapt seg et navn på, og for en kort periode redefinerte seg selv som en nytenkende og utfordrende popartist. Med store vyer, men relativt begrensede musikalske ferdigheter, har også Torgny hatt godt utbytte av en talentfull vennekrets, og særlig Mathias Eick og Maria Due leverer essensielle bidrag med henholdsvis leken trompet og sval, drømmende vokal.
De to nydelige duettene med Due er begge sluppet som singler, med flotte videoer av Emil Trier, og er de av låtene som passer best til Amdams egen beskrivelse av albumet som klubbmusikk for begravelser. Innsmigrende «Big Day» er utvilsomt den sterkeste av de to, og drives frem av tunge beats, dramatisk piano og en subtil melodi som gjør at den vokser for hver gang jeg hører den, mens «The Only Game» er mykere og gir lette assosiasjoner til Dntel og The Postal Service.
«High Rise» høres nesten ut som en kunstpopversjon av en hardcorelåt, både i tekst og stemmebruk, og mon tro om ikke Amdam smyger inn en Black Flag-referanse når han synger «Rise above the fear/on the ground below»? Med dramatisk bruk av strykere får låta en filmatisk aura, men går litt på tomgang mot slutten. «Gunmetal Grey» oppleves som en av platas mest personlige låter, med en Torgny som veksler mellom desperasjon og selvsikkerhet, og får hjelp av et stjernelag av norske rockemusikere som blant annet teller Mats Engen og Anders Møller fra Euroboys og Rolf Yngve Uggen fra Gluecifer.
Chameleon Days byr forøvrig på flust med referanser, til genre som postpunk, krautrock, electronica, big beat og hiphop, og til artister som DJ Shadow, Artur Russell, Moby og David Bowie. At Torgny ikke lykkes hundre prosent med alt han prøver på, tidvis kan virke litt stiv og pretensiøs, og selvfølgelig ikke er helt på høyde med noen av de nevnte artistene foreløpig, forhindrer ikke dette i å være et av de mest spennende debutalbumene som er sluppet i Norge på en stund.
Med en forbilledlig genreforakt, nysgjerrighet og vilje til å gi seg i kast med stadige nye uttrykk og instrumenter markerer Amdam seg som en distinkt annerledes popartist. En som ikke først og fremst er interessant på grunn av sitt unike talent, men gjennom attityd, intellekt og evne til å realisere sin egen visjon. Gitt den riktige utviklingen videre kan dette albumet fort vise seg å bli stående igjen som en liten kultklassiker, men i en rettferdig verden får Torgny allerede nå den oppmerksomheten han fortjener.
Glenn Olsen
