Jay-Z – Dødens Dal, UKA-09
Jay-Z befester sin posisjon som verdens beste og viktigste rapper, selv om han rammes av andres materiale halvveis.
Publikum, ca 7000
Trøndere er på ingen måte forbundet med hiphop, soul, funk eller urban musikk for den saks skyld. Det er og blir den kritthvite rocken som står sterkt i Trondheim. Derfor er det godt å vite at de største flyselskapene opplevde fulle fly fra Oslo og annensteds denne store dagen. Trolig er nettopp dét grunnen til at arrangørene kunne notere ”utsolgt” når verdens største rapper entret scenen i Dødens Dal.
Rapmogul, entreprenør, CEO og businessmann Jay-Z er en sjokkartet god booking for UKA-09. Er det mulig, liksom? Jigga i bartebyen! Fytte katta. Ryktene skal ha det til at Mikkel Eriksen fra Stargate skal ha mye av æren for at denne avtalen gikk i boks. Det er bare å ta seg av hatten for ham, og for Tor Erik Hermansen, den andre halvdelen av Stargate. Sistnevnte er jo omgangsvenn numero uno.
Klokken ni drypper det svettekondens fra taket i det store teltet i Dødens Dal, og ølkranene spytter ut halvlitere i samme fart som karrieren til Jay-Z har skutt siden The Blueprint slo ned som en bombe den 11.september 2001. SMS-er med spekulasjoner om hvorvidt Beyoncé skal på scenen kastes frem og tilbake blant de oppmøtte. Måtte hun komme.
Presis kvart over ni står verdens største rapper på scenen, kledd i helsvart, med solbriller og backet av et eksepsjonelt tight band med to trommeslagere (hvorav én er det relativt unge youtubegeniet Tony Royster Jr). I tillegg finnes tre blåsere, synth, gitar og bass. Bak bandet henger en stor skjerm som fylles med den største musikalitet og velregissert innhold fra første piksel og tone.
Nyklassikeren ”D.O.A (Death Of Autotune)” er et perfekt anslag, og håndlagde diamanter vaier mellom fulle studenter, stasha ungjenter og enda flere fulle studenter. Jay-Zs faste følgesvenn Memphis Bleek introduseres til ”U Don’t Know” og deretter følger en helt perfekt rekke av hits fra Brooklyn’s fineste. ”Roc Boys”, Punjabi MC-samplede ”Beware Of The Boys” og ”Show Me What You Got” planter magiske øyeblikk som mange av oss vil huske for alltid. Bandet spiller som om det gjaldt livet, og gir assosiasjoner til Funkadelic og dets like. Vi er så langt fra døden som overhodet mulig. Jay-Z er blid og takker publikum for oppmøtet i ett sett.
LES: Norway, I love you!
Jeg vil gå så langt som å si at denne første delen av konserten er noe av det bedre jeg har hørt fra en scene. Jay-Z er i en særklasse eminent rapper, og beviser med ”Jigga What” at han fint kan servere mindre hittunge passasjer uten at han mister det kvelertaket han har på publikum av den grunn. Lyden er det heller ingenting å utsette på. Et norsk flagg vaier på skjermen under bombastiske ”Public Service Announcement”, og minner oss om hvor vi faktisk befinner oss.
Skiltet med Trønder-Taxi rister i dét udødelige ”Heart Of The City (Ain’t No Love)” gir en og annen tankevekker. Etterfulgt av ”Run This Town” med Rihanna på teip, dundrer hovedpersonen på med det som vil stå igjen som den største låten fra Blueprint 3 – New York-hyllesten ”Empire State Of Mind”. Chrysler-, Woolworth- og Empire State Building farer over skjermen mens gåsehuden brer seg. Det er merkbart i hvor liten grad vi savner Alicia Keys, eller Beyoncé for den saks skyld. Live-vokalist Bridget Kelly synger som en gudinne. Det er slående i hvilken grad bandet spiller, unnskyld uttrykket, funky. ”Dirt Off Your Shoulder” galopperer av gårde og setter føtter og hofter i bevegelse. Men er det lurt å fyre av disse hittene så tidlig?
SE: Jay-Z ankommer Trondheim med Beyoncé
Med en brå overgang til Oasis’ ”Wonderwall” fra teip, mister konserten noe momentum. Alt går i svart, og Jay-Z forsvinner bak scenen. Er han sur? Skal han hente Beyoncé? Etter om lag to og et halvt minutt er vår mann tilbake med en lett ufokusert og litt unødvendig kollasj, før blant annet en småslapp versjon av klassikeren ”Can I Get A” får de som kom på Jigga-toget sent, noe ufokusert. ”99 Problems” og den udødelige ”Big Pimpin’” følges av ”Hard Knock Life”, med bilder fra Marcy eksponert i bakgrunnen. Langt over pari.
Til tross for at Jay-Z forsikrer oss om at vi er et viktig publikum for ham, greier han likevel ikke å gjenskape den samme potente energien som har preget konserten frem til ”pausen”. Det blir litt som Teigen etter bruddet, bare at bruddet her dessverre kom som følge av en britpopslager.
Som den proffe businessmannen fyren er, ”ser” han alle i publikum, og skaper med dét et titalls ”unike” historier som rett nok, og i sin tur, vil avstedkomme flere solgte plater. Likevel er det med tre fjerdedels hjerte at publikum synger med på ”Encore”, og til slutt den fullstendig misforståtte avslutningslåten ”Young Forever”. Gud forby. Sistnevnte låt beviser hvor langt det egentlig er over dammen.
Jay-Z klarer å operere i spennet mellom rock og hiphop på en måte som gjør at en slik kveld, i Rockheims hjemby, fremstår som naturlig og inkluderende. Og selv om det nå engang ble uten sin kjære på scenen, og en dupp etter halvendt show, er kveldens konsert i sum en oppvisning i hits, langsiktighet og ekthet. Litt som den beste rocken er det.
Mats Borch Bugge
