Når du trenger et band øverst på plakaten på en nystartet rock/metal-festival, er det lett å ta opp telefonen og ringe til Slayer. «Hei, Kerry! Kan du komme og spille «Raining Blood» og de andre klassikerne for oss?» Mer enn tretti år i metalens tjeneste har gitt dem en flott katalog av metal-klassikere og anthems å ta av, og man skal være maksimalt kontrær innenfor sjangeren for å ikke like Kerry King & co.
Når de avslutter en finfin helg på Tons of Rock i Halden, gjør de som på alle andre festivaler i sommer: går rett på «Hell Awaits» og «Antichrist», og kopierer med det åpningen på livealbumet «Decade of Aggression» fra 1991. Neppe tilfeldig, for et kjapt regnestykke viser at de kun spiller 3 – tre – låter som er spilt inn etter 1991. Til og med tittelsporet «World Painted Blood» fra sisteplaten er strøket fra listen. Her skal det retrofeires!
«Mandatory Suicide» viser de svenske krigsherrene i Sabaton (les anmeldelse av dem her) hvor bra en låt om krig og elendighet kan være. «Murder at your every foot step/A child’s toy sudden death» er fremdeles den beste og sterkeste rockebeskrivelsen av å trakke på en landmine (finnes kanskje ikke sååå mange, men du skjønner), og når Tom Araya brekker ned riffet og roper «buuuuuuurn!» oppstår det noen sekunder av den komplette Slayer-magien festivalarrangørene og publikum blodtørster etter.
For noen magisk konsert er det aldeles ikke. Slayer pløyer gjennom «Seasons in the Abyss», «War Ensemble», «Dead Skin Mask» og «Raining Blood», og mikser til litt med de få utvalgte nye låtene, «Hate Worldwide» og «Implode», men følelsen av at det er nok en dag på kontoret melder seg stadig oftere utover konserten. Mot slutten tar de ikke en gang den planlagte pausen før «South of Heaven» og «Angel of Death», nå skal det stemples ut.
Til og med Gary Holt, den hardtarbeidende erstatningsgitaristen som har brakt ny energi inn i bandet etter Jeff Hannemans sykdom og død, ser ut til å slappe litt av utover i konserten. Det blir stadig tynnere blant publikum den siste halvtimen, og det er åpenbart at en lang festival går mot slutten.
Les også: Festivalens høydepunkt, Year of the Goat
Et lite sus går gjennom publikum når Jeff Hanneman-banneret kommer til syne på scenen under «Angel of Death», og det spruter av bandet når de raser gjennom den største låten som er skrevet om dødsengelen Josef Mengele (igjen: kanskje ikke så mange). Metal-historisk sett kan man knapt få en bedre og viktigere låt til å avslutte første runde Tons of Rock. Da er det bare å vente på festivalens regnskap, og håpe at ikke dødsengelen får for symbolsk betydning. Håper vi snakkes neste år.
