Det er dømt til å skje gjentatte ganger i løpet av en festival: At band og artister rett og slett ikke får den scenen de trenger for å glimre. Og man kan vifte med knyttneven mot Øyafestivalen for å plassere nattbefengte Chromatics utendørs på Vikascenen, men det er forståelig at tette festivalprogram er et særdeles vanskelig puslespill.
For 80-tallsfetisjist Johnny Jewel og resten av Chromatics hadde gjort seg klart best innerst i Klubb-teltet, selv om det er et elendig lokale sammenlignet med dens søster på Hovefestivalen. Mutte gitarer, stikkende synther og dempede housebeats er nemlig sentralt Portland-bandets introverte, elektroniske disko. Også estetikken – sorte solbriller tross skumringen, paljett- og skinnjakker og røde, grønne, blå og lilla neonfarger – kler nemlig best et klamt og trangt klubblokale.
Kanskje nettopp derfor åpner det sånn passe med noe blodfattige tapninger av «Lady» og «Kill For Love», begge fra årsferske (og riktig så ypperlige) Kill For Love. Man blir også nødt til å gi seg hen til vuggedansingen på egenhånd, for vi snakker om en innesluttet gjeng. Eksempelvis er vokalist Ruth Radelet hva man kan kalle en «ekstremhvisker»; Mens hun synger får musikken en slags shoegaze-nerve, men så fort hun skal prate mellom låtene blir det tilnærmet umulig å høre at hun prøver å takke publikum og annet sedvanlig pausesnikksnakk.
Men etter endt første halvdel begynner det derimot å bli virkelig så interessant. En ting er det ekspanderende lydbildet i «In The City», en annen er når den hamrende stortrommen i «I Want Your Love» slår inn. Det er særlig helt mot slutten at Chromatics virkelig imponererer når de fyrer løs med sitt coverlåtarsenal: både Kate Bush og Neil Young tolkes i søvnig, dansbar ånd med henholdsvis «Running Up That Hill» og «Into The Black».
Man kan likevel forstå at mange henfaller til irriterende småkjatt. Vika-området er både for stort, lyst og åpent for lavmælte klubbvibber – både akkurat nå og når som helst ellers. Og dét er ikke bare leit for Chromatics selv, men først og fremst festivalgjengerne som kunne fått så mye mer.
Kim Klev
