Aphex Twin - Syro

Her er så underlig

Etter tretten års platepause markerer Syro fortsettelsen på Aphex Twins forbløffende prosjekt.

FINAL MASTER SYRO DIGIPAK.inddIkke la deg skremme av den nærmest ugjennomtrengelige tittelen til «minipops 67 [120.2][source field mix]», åpningskuttet på Aphex Twins første albumutgivelse siden 2001 – og hans mest fengende og vokalbaserte melodi siden geniale «Windowlicker«.

Lytt til Syro: Spotify | Wimp

I Richard D. James’ hender har nemlig titlene alltid fremstått som enda et verktøy til å filleriste vår forestilling om hva en låt skal og skal ikke være. Tross alt: yndlingsmelodien din er ikke stort mer enn et resultat av at en rekke binærtall danner frekvenser som resonnerer spesielt godt i cellene du er bygd opp av. Og hva er vel egentlig mer fantastisk enn det?

Selv om tretten år har passert siden sist – hvis man ser bort fra at flotte Caustic Window nylig så verdens lys etter 20 år på roteloftet, samt de utgivelsene vi faktisk vet han har gitt ut under andre navn– får Syro det til å låte om tusenårsskiftet var i går. At Aphex Twins narkomane tekno er nærmest kliss lik nå som da, forteller imidlertid kanskje mer om hvor dype spor engelskmannen har satt i sjela til den elektroniske musikken som har preget det siste tiåret. Det være seg hiphopabstraksjonene til Flying Lotus, Jon Hopkins smellvakre EDM, den futuristiske hyperpopklikken PC Music, eller musikken til kolosser som Skrillex og Kanye West – det ikke vanskelig å følge brødsmulene tilbake til Aphex Twin.

Aphex Twin – «minipops 67 [120.2][source field mix]»

Aphex Twins muse – møtet mellom menneske og maskin – skaper med andre ord musikk som maner til stor forundring. I likhet med høydepunkter som Richard D. James Album (1996) og det foruroligende ambientmesterverket Selected Ambient Works Volume II (1994) virker alt å kunne hende på Syro. Selv om disse tolv låtene etter alt å dømme er møysommelig manet frem, kan man enkelt se dem for seg som synetiske organismer – kyborger med en strøm av like deler blod og biodiesel i årene – som konstant forsøker å utvide sin soniske horisont.

Den kosmiske elektrofunken «Produk 29 [101]» skylder eksempelvis en særdeles inspirert takketale til Herbie Hancocks syntetiske eksperimenter, mens albumlengste «XMAS_EVET10 [120][thanaton3 mix]» på ti minutter oppfører seg som den ikke har et sekund å tape, der det briljante «boiiing»-partiet ved 7:28-merket fordufter like kjapt som det rekker å forbløffe. Det samme gjelder den nydelige melodilinjen midtveis uti «CIRCLONT6A [141.98][syrobonkus mix]»; det er som ett enkelt minutts kontakt med utenomjordisk liv, før signalet blir borte for alltid.

Med kortfattede «180db_ [130]» virker imidlertid James å søke seg frem til sin paranoide respons på den kompresjonsbesatte «volumkrigen» som har preget den elektroniske dansemusikken de siste årene, og den stiller seg for så vidt i nært slektskap med albumets hakket mer jungle-pregede andre halvdel. Syro boltrer seg vidøyd og altetende gjennom en drøy time, som resulterer følgelig i at ikke alle øyeblikkene er like forlokkende å vende tilbake til – med unntak av det flotte pianostykket «aisatsana [102]» blir det tidvis vel mye å gape over når albumet sprinter mot slutten.

Når det er sagt: Syros vanvittige lekenhet illustrerer med et hårete smørglis om munnen at det fortsatt ikke finnes noe univers helt likt Richard D. James’ – selv om horder med håpefulle etterkommere har forsøkt etter beste evne å finne veien dit.

Kim Klev