Når kanadiske deadmau5 gikk på scenen som siste artist ut på Hoves Amfi-scene for i år, var det i kjølvannet av et par heftige konsertøyeblikk som de siste par åra har funnet sted på nettopp dette tidspunktet: Pendulum i fjor og The Prodigy året før. Men etter fem dager på Hovefestivalen, hvor publikum igjen og igjen har vist at de elsker pumpende beats og tung bass, var det ingen stor overraskelse å rusle over kanten av amfiet og få bekreftet at, joda, her hadde det samlet seg en tettpakket, selvlysende og fargesprakende folkemengde. Og de var klare for fest.
Riktig den festen de ville ha, fikk de imidlertid ikke. For selv om jubelen ofte sto like høyt som armene i været, allsangen kunne runge og dansen satt løst, så var det med en følelse av at tilskuerne ville ha noe mer enn det som kom fra mannen på scenen.
Det fascinerende med deadmau5 er nemlig også problemet hans. I sin elektrohouse leker han med noen av de enkleste og mest opphaussende triksene som er å få om dagen – tepper av trance-synth, brutal dubstep-bass og sugende take-off – samtidig som han gjør det et godt hakk mykere enn for eksempel Swedish House Mafia, og sjelden gir seg fullstendig hen. For noen av oss er det ufattelig befriende at den pulserende beaten eller synthmelodien får gå uten det n’te massive take-offet, selv om det tilsynelatende kunne ligget rett rundt hjørnet. For andre innebærer det å bli gira på noe som ikke kommer, eller som ikke kommer tidsnok.
Dessuten svinger han innom såpass mange og ulike ting at det skal godt gjøres å like alt. Selv satte jeg stor pris både på de mer repetitive stundene, Daft Punk/Justice-flørtinga og det siste kvarteret av det ordinære settet, når han roet det hele ned med vakre, naive melodilinjer som tydelig viser bakgrunnen i bitpopen. Det ekstranummeret hvor han gikk tilbake til billig publikumsfrieri med halvslapt venstrehåndsarbeid av noe låtskriving, kunne han derimot ha spart seg for.
To ting skal deadmau5 ha for på Hove. For det første er det utrolig moro at strategien hans for å håndtere den musikalske schizofrenien er å fange publikum med populære hits, for så å skru seg over på de mindre ekstatiske og umiddelbare sidene sine. Det er ikke så ofte mindretallet opplever å få det de synes er best til sist. Og sceneshowet var upåklagelig. Med en kjempekube av et DJ-podium, lysshow og et mylder av LED-lysvideoer er det som skapt for å fenge festivaltilskuere som hører på dansemusikk.
Rannveig Falkenberg-Arell
Bildegalleri fra konserten
