Noah And The Whale har gått gradene, fra den naïve, skranglete debutplaten Peaceful, The World Lays Me Down, der man fant deres foreløpig største hit, uimotståelige «5 Years Time» til vokalist Charlie Finks langt mer nedpå og introverte The First Days Of Spring, som tok for seg hans såre brudd med tidligere bandmedlem (og kritikerroste soloartist) Laura Marling. På Last Night On Earth har kjærlighetsfrustrasjonene blitt lagt til siden, og med produsenthjelp fra Jason Lader (som ga Julian Casablancas snerten åttitallslyd på sitt soloalbum), har dette blitt et velskrevet, florlett popalbum som hele tiden er på grensen til å bli for søtt.
Førstesingel «L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.» er bandet på sitt beste. Fullstendig umulig å få ut av hodet når den har satt seg, fiffig «Lola»-stjeling i verset og passe insisterende i all sin snillisme. «What you don’t have now will come back again/you’ve got heart, and you’re going your own way». Det er noe i meg som får lyst til å rufse de lett til på håret og si «daaakars» når man hører den livserfaringen de gjennomgående synger om på dette albumet. Som i «Give It All Back», der 24-årige Fink mimrer tilbake til sin ungdomsskoletid i drabantbyene mens han spilte i tregrepsrockband – og konkluderer «Well I’d give it all back just to do it again/turn back time, be with my friends». Ikke akkurat Springsteenske proporsjoner, men det spiller ikke så mye rolle i det store og hele.
Det er nemlig ingen tvil om at de er uhyre gode til å skrive trivelige låter, og de fantastiske åpningslåtene «Life Is Life», «Tonight’s The Kind Of Night» og nevnte førstesingel er elegante, softrockdyppede popsnacks – der den nyansatte produsent Lader og hans litt soveromsspregede elektroproduksjon passer utmerket sammen med Finks bittersøte tekster, slentrende melodigrep og gospelkor. Imidlertid blir dette over et helt album for medhårs og til syvende og sist trivielt, der låter som «Wild Thing», «The Line» og «Old Joy» i den store sammenhengen trekker helheten noe ned. Allikevel har dette blitt enda et godkjent møte med en av Storbritannias mest sympatiske popkvartetter, som bare trenger å kvitte seg med noen få hvileskjær for å gå fra «et band det er vanskelig å mislike» til «et band det er lett å elske».
Jørgen Hegstad
