Da Willis Earl Beal var hjemløs og vandret rundt i gatene i Albuquerque, delte han ut flyveblader til folk hvor han tilbød folk en sang hvis de ringte ham på mobiltelefonen. I tillegg tegnet Beal selvportretter som han la rundt i byen. Artisten ønsket å få seg en kjæreste.
Lengsel og uoppfylt kjærlighet, kanalisert via Chicago-mannens artisteri, har gitt ham en avtale med selskapet XL, og dermed fikk debutalbumet Acousmatic Sorcery sett dagens lys.
På Øya-festivalens første dag, et par timer etter lunsjtid under Oslo-varmens klamme hånd, fikk Beal muligheten å vise lengselen gjennom sitt nedstrippa og enkle uttrykk. Men monotoniens egenskaper – hvis en klarer å beherske det, vel å merke – kan være sterk og betagende kost hvis en, kremt, har hatt et levd liv. Og det har jo Beal. Hjemløsheta og arbeiderbakgrunnen støtter opp under uttrykket hans.
Bortgjemt i Klubben starter han med gospelsang som fyller rommet. Vi står med en vidstrakt følelse av at vi har med en eksentriker å gjøre, der han står og pumper ut det han har av stemmeprakt. Beal beklager sin dramatiske tilstedeværelse, og det er veldig dramatisk når han står på en stol og har en svart banner med påskriften «Nobody» bredt rundt skuldrene. Det er ikke langt unna sannheten at han ligner på mannen med ljåen idet han fekter med mikrofonstativet, med banneret lagt over hodet. Med båndspilleren som spiller ut enkle trommer og bass, vrenger kisen sjela i de snaue tre kvarterene spillejobben varer.
Den eneste gangen han plukker opp et instrument er når han fremfører «Evening’s Kiss». Med to enkle akkorder roer han ned publikum og sier i etterkant at «en trenger ikke å vite en dritt om musikk for å lage musikk». Streit nok, men Beal står sterkt med sin stemme og sitt teatralske selv.
Willis Earl Beal er dramatisk, men også beroligende. Musikken hans befinner seg mellom et sted mellom skjærsilden og Perleporten. Den er faktisk så handlingsmettet, i hvert fall på scenen.
Ali R. S. Pour
