Bak den andre luken av fjorårets Alternativ Julekalender gjemte det seg én Hanne Kolstø og én dunkel, apatisk truende elektronisk godbit ved navn «Pretty Veil». I ren og skjær adventsglede slo flere tanker meg: «For en lekker låt!», «Nytt albummateriale allerede?» og «Ja takk til mer synthesizere».
Kort fortalt: kun et par måneder tidligere solodebuterte Hanne Kolstø med Riot Break, hvor hun mellom klangfull og orkestral «brune blader på trærne»-pop smettet inn, med varierende hell, visse elektroniske elementer. Adventsluken gav nemlig en forhåpning om at andrealbumet – som så ut til å være godt på vei mot fødestuen – kom til å rendyrke hennes mørkeste og mest elektroniske fakter.
Og det er for så vidt noe rett i dét. «Pretty Veil» utgjør nemlig den ene delen av et triangel: singelen «La-La-La-La Lovesong» og «The Scoop» humper også av gårde på dumpe beats og synther, dog langt mer lunefullt. Men disse er likevel eksempler på at det er vanskelig å helt forstå hvor og hva artisten Hanne Kolstø vil.
Det er nemlig mange soniske landskap å krysse herfra til den akustiske (og virkelig flotte) selvforaktsduetten med – overraskende nok – Paal Flaata. Eller eksempelvis langt mindre interessante «Far Ahead». Kanskje er det rett og slett tvert om, men det kan fort føles som Kolstø forsøker å vise hvor godt hun mestrer alle disse forskjellige aspektene.
Sånn sett er muligens «Carousel» albumhøydepunktet. Med krakilske tivoliblåsere i bunn skaper refrenget en følelse av å sitte på en løpsk karussel – særlig når hun attpåtil synger «I’m on the carousel/I’m screaming from the top of it/ Would you stop the carousel/I’m screaming ‘cause I wanna get down». I sånne øyeblikk er det naturlig at tankene retter seg mot andre alternativepopmakere som hyller skjønnheten i obskuritetene – ta for eksempel Annie Clark, alias St. Vincent.
Riktignok er det ikke alt som er like spennende. Med unntak av den skamvakre avslutteren «Black Willow» – som for så vidt oppsummerer Flashblack både melodisk og produksjonsmessig – stuper interessen betraktelig mot slutten av albumets andre halvdel. Dét er likevel så som så: Flashblack beviser enda tydeligere enn debuten hva Hanne Kolstø er i stand til å skape på egenhånd i et hav av instrumenter.
Kim Klev
