Eels: Hombre Lobo
[Vagrant/Tuba]
Eels forsøker å sparke nytt liv i en karriere som har gått loddrett nedover i åtte år. Lykkes glimtvis.
Det var med Souljacker (2001) at Mark Everett bestemte seg for å legge vekk den lekenheten som hadde tøet opp hans bitre-men-oppstemte pop, og heller gå inn for fulltidsdyrking av ansiktsbehåring og generell surhet. Denne ensrettede sytingen fortsatte med Shootenanny!, og all godvilje han hadde bygget opp via smått geniale singler som ”Cancer For The Cure”, ”Novocaine For The Soul” og det så godt som plettfrie albumet Daisies Of The Galaxy ebbet ut. Etter disse og det bedrøvelig langtekkelige Blinking Lights And Other Revelations er det tendenser til noe av den gamle nerven på Hombre Lobo, men disse blir kjapt overskygget av næringsfattig bitterhet og en del åpenbare stjelinger fra egne hits.
[youtube dOapjBTqLLs]
Lyspunktene her er ”Lilac Breeze”, en kjapp, twiste-vennlig sommerlåt der Everett trosser sine egne deppegitarer, og myke ”All The Beautiful Things”, som på mange måter er oppfølgeren til Daisies-høydepunkt ”Mr. E’s Beautiful Blues”. Utover dette er albumet uinspirerende platt, og det er trist å høre hvordan han lugger melodier fra seg selv; eksempelvis tar ”What’s A Fella Gotta Do” fra ”Cancer For The Cure” og ”The Longing” er skrekkelig lik ”Beautiful Freak”.
Hombre Lobo har undertittelen 12 Songs Of Desire, men den største attråen den vekker hos meg er trangen til å slå av og gå ut i solen. Det er da for så vidt også noe.
Jørgen Hegstad
