Det var nok få som forutså de fremtidige ringvirkningene av Aurora Aksnes i det norske musikklandskapet for tre år siden, da hun akkurat hadde lastet opp «Awakening» til Urørt-profilen sin. Effekten av henne er såpass prominent at fjorårets Slottsfjell-gjengere knapt hadde rukket å rulle sammen soveposene sine før festivalen rulla ut nyheten om at Aurora kommer neste år – som headliner.
Plassen foran Kongescenen er definitivt ikke tjåka full, i det minste til å begynne med. Årets siste konsert begynner med «Winter Bird» etter at bandet i det stille kommer på scenen. Høres bra ut, men dette er ikke akkurat den mest oppkvikkende åpningslåta de kunne valgt. Hun gliser bredt og salig når sangen er over, og det tar noen låter før hun faktisk sier noe til oss mellom slagene. De tre første låtene er greie, men fengsler ikke nok selv om Aurora har sin vanlige, gode innlevelse og synger supert.
En sang i hit-landskapet hennes trengs, og det hjelper med «Warrior». Likevel føles det som hovedscenen er litt stor for Aurora så langt, og at hun holder litt tilbake. Det trengs mer action. Hun er i imidlertid ekstatisk når hun snakker for første gang. – Det er så kult at dere er her, sier hun. Aurora har rukket å bli invitert til mange festivaler, men hun forteller at dette er første gang hun er headliner. Sundførske «Little Boy In The Grass» er neste sang på setlista, men er fortsatt ikke nok til å gripe oss helt.
Et sterkere kort er «Under Stars», mer enn påfølgende «Lucky». Det er så kjipt at det fortsatt ikke sitter slik det burde, for jeg har sett mer energiske konserter med Aurora tidligere. Men jeg tror hun trenger mer og bedre materiale. Hun har utvilsomt en håndfull vinnende låter med egenart, men det er ikke nok – i hvert fall virker det ikke sånn her. Dette forsterker min oppfatning av All My Demons Greeting Me As Friends som ikke på langt nær det knallalbumet det ble lovpriset for å være. Forresten, hvorfor ikke dra på med «Murder Song» og heller kutte én av de treigere låtene i settet?
– Vi har én rolig låt til, sier Aurora, og heldigvis er det «Runaway». En liten friskmelding som gjør at folk vier oppmerksomheten til scenen, de synger og noen lyser med mobilene sine. De ivrigste avslutter sangen for henne. En ny låt følger hvor hun tar mer plass på scenen, og det er bra. Her er responsen fin. Interessen falmer igjen på «Under the water». Nok en ny låt, kanskje fra den kommende andreplata, spilles og følges opp med «I Went To Far», dessverre med litt stiv framførelse, men det går seg til på siste refreng.
Etterlengtet magi på «fjellet» blir det med «Running With The Wolves», hvor Aurora synger og beveger seg som om hun prøver å mane fram noe. Folk uler med, for her er kaliberet. I noen ytterligere minutter erobrer hun Slottsfjell med «Conqueror». Nå eier hun scenen der kaster fra seg mikrofonstativet og slipper seg skikkelig løs. Her er Aurora på sitt aller beste i en perfekt sprudlende avslutning.
Synd er det imidlertid at dette hintet av en knallaften nettopp bare var et hint som skjedde rett før stengetid. Vi vet at Aurora allerede er en ekte og god artist – som definitivt ble påvist i kveld også – og det var ikke ren gambling Slottsfjell drev med da de for ett år siden valgte å la henne toppe festivalens siste dag. Men jeg synes ikke hun var helt i sitt ess i kveld. Hun burde være mer frampå i tillegg til at det hadde gjort seg å ha flere robuste hiter å velge mellom, for eksempel fra den fremtidige andreskiva.
Når det skjer – og det vil skje – tror jeg den neste headlinerkonserten Aurora avholder vil gi oss den storslåtte og seirende avslutningen vi ønsket oss i kveld.
Nicolay Woldsdal
