Kent:Röd
RCA/ Sony Music
De publikumsvennlige og velkomponerte popmelodiene fra slutten av nittitallet er totalt fraværende denne gangen.
At Skandinavias største popband åpner sin åttende utgivelse med kirkeklokker etterfulgt av middelmådig korsang, er mildt sagt en grandios overraskelse. Og flere skal det bli. På Röd kommer nemlig overraskelsesmomentene hyppigere enn bandet er tjent med.
De religiøse undertonene er mange, og allerede på platas andre spor, «Taxmannen», kan teksten tolkes som en bønn om tilgivelse. Joakim Bergs velkjente, karakteristiske vokal presenterer en form for plassering av skyld på «Idioter». Tekststrofen » Jag har aldri nogon gong hatt tro på at tro» er besnærende, særlig når det i det foregående sporet «Vals for Satan» berettes om en «stille bön om lugn igjen«.
Skyld, skam og destruktivitet er gjennomgående tematiseringer på Röd, men når dette blir tonesatt av kjølige, metalliske og programmerte rytmer, fremstår Kent som fint lite vitale. Det snuses på house og techno-sjangeren, bandet bader i seige synthtrakteringer, og du trenger ikke hete Olle Abstract for å skjønne at denne sjangeren er det andre band som behersker langt bedre.
Tankene mine flakser tur/retur treningssenteret Elixia og et russetreff på Tryvann for drøye ti år siden. Det sier litt om lydbildet på Röd, som oppleves som pompøst, utdatert og lite lystbetont. Hva som er motivasjonen bak denne house-pop symbiosen er ikke godt å si, men kanskje prøver Kent å fange opp den samtidige musikktrenden. Resultatet er dessverre ikke særlig vellykket. Svenskepop-skomaker, bli ved din lest!
Trine Sollie
