Auteur-begrepet benyttes primært av fjongere filmnerder for å beskrive regissører som insisterer på å være uberørt av kommersielle og andre interessenters ønske om å dukke opp i rulleteksten – en manns verk skal aller helst være én manns verk. Hadde det samme uttrykket vært mer stuerent i rockkulturen, kunne du likevel veddet høyrearmen på at «auteur» ikke ville blitt nevnt i samme åndedrag som Martin Hagfors’ tredje soloalbum.
Producers Politics Passion er nemlig, som tittelen langt på vei antyder, en politisk ladd plate der ti av kongerikets mer prominente musikkproduser sitter i førersetet. Hagfors på sin side har latt seg bli innelåst i bagasjerommet og sagt seg villig til å gå med på hva enn det måtte være – så lenge melodiene og tekstene forblir hans håndverk. På papiret er det et forfriskende dogmatisk prosjekt, og et som vitner om en minimal grad av Messias-komplekser fra 53-åringens side. Satt ut i levende live lykkes Hagfors’ tredje soloalbum langt på vei, men det uten å sprenge noen nevneverdige komfortsoner. Skoen trykker hardest på det flotte, men trygge utvalget av produsenter.
All honnør til jazzpianist Morten Qvenild, Cato “Salsa” Thomassen, Knut Reiersrud, Bigbang-bassist Nikolai Eilertsen og Susanna for sine solide produksjoner (best av disse er bluesbaron Reiersruds orientalske tvist med “Leaning To The Left”), men man behøver ingen krystallkule for å kunne forutse at deres studioskisser i stor grad vil lene seg mot mye av den samme dempede syttitallspopsarven. For hvor er eksempelvis det feberdrømmende innslaget fra Serena Maneesh-mesterhjerne Emil Nikolaisen eller dubtung elektronika signert Prins Thomas? Da hadde Producers Politics Passion virkelig kunne kommet til sin rett.
Martin Hagfors – «Easily Distracted By Love» (prod. Nikolai Eilertsen)
Riktignok er det fint å høre at mentalt yngre krefter som Jenny Hval og Anne Lise Frøkedal (I Was A King/Harrys Gym) deltar, mens Montées Erlend Mokkelbost tøyer den soniske strikken lengst med sin vegg av apokalyptiske synthesizere på “Athabasca” – en låt som spesielt godt setter den tematiske tonen for albumet.
Jordkloden kommer til å stå i flammer hvis ikke vi løsriver oss fra jaget etter økonomisk vekst, hvilket sliter på nervene til Hagfors mer enn noen gang. Men i motsetning til Kents fryktelige Tigerdrottningen, oppleves ikke nordmannens samfunnskritikk som påtatt profetisk. Dermed følger han opp de samme spørsmålene som ble stilt på “Company Oil” fra den kriminelt oversette forgjengeren I Like You (2011) – en fullengder som glitrer som sort gull, i stor grad takket være de ypperlige venstrefeltsarrangementene signert Jaga Jazzist-leder Lars Horntveth.
“Easy Come & Easy Go” og “Miss Universe» – produsert av henholdsvis vestkystpopfantast Knut Schreiner og Montée-frontmann Anders Tjore, som her lener seg mot sitt rock & roll-baserte The Apricot – har heller ikke satt noe mål om å utfordre Hagfors, men såpass godt låthåndverk gjør det fristende å vende tilbake til Producers Politics Passion. Foruten dem klarer jeg kun grave opp en middels stor interesse for å vie mye lyttetid til Martin Hagfors’ tredje soloplate. Til det er den seg selv for lik.
Kim Klev
