Klassisk festival-konsert man ikke veit hva man skal tro om på forhånd, denne Katy B-gig’en. Det var umiddelbart lett å se for seg en halvhjerta time i Tønsberg. En time hvor det dansbare klubb-baserte soundet Katy har basert seg på viste seg uoversettelig til en litt for lys scene halv ni, med en crowd mest gira på å se noe mer gjenkjennelig foran scenen. Slik ble det heldigvis ikke. I stedet snakker vi 50 overbevisende, overraskende minutter.
Overraskelse nummer en – at vår kvinne fra Peckham synger gjennomført bra på skive er vanskelig å komme bort fra. Men oppsiktsvekkende nok er vokalen er intet annet enn irriterende imponerende også live. Katy bommet knapt på en tone, og for å være ærlig kom hun tidvis av bedre enn hun gjør på debuten Katy on a Mission. Og bare for å ha det sagt – hun klarer definitivt å engasjere de hun har foran seg. Fra ”Broken Record” fyres av allerede som annenlåt har den bittelille dama publikum i sin hule hånd.
Overraskelse nummer to – snarere enn å ødelegge Katys dansbare låter oversetter bandet lydbildet nær prefekt til liveformatet. Mang et band har ødelagt god britisk klubblyd før (hei til deg, gitaristen til The Streets), og frykten for at et overjovialt orkester skulle rocke eller funke i stykker Brit-school-yndlingens Benga- ,Geenius- og Magnetic Man-produksjoner var vanskelig å fjerne seg fra i forkant. Antakelsen ble heldigvis gjort til skamme, og vel så det i løpet av timen Katy B lagde fest på Baglerscenen. Et stramt regissert band med en trommis av det latterlig tighte slaget flankert av en to-manns blåserrekke gjorde klubblåtene hakket mer organisk og ikke minst kledelig 90s-dance’ete. Balansen mellom singback og band ble aldri et problem, og låtene vokste live, snarere enn å rockes ut i ingenmannsland. Uten at fokuset på noe tidspunkt sto i fare for å forsvinne fra Katy selv.
Overraskelse nummer tre burde strengt tatt ikke være noen overraskelse, men folk tok tidvis fullstendig av. Enhver med en radio hjemme burde ha fått med seg at dama har mer enn sterke nok låter til å fylle et livesett, men på en festival kjent for forholdvis sikre bookinger så Katy likevel ut som ett av de mer riskofylte punktene på programmet. Fra nevnte «Broken Record», gjennom en knallsterk «Easy Please Me» og fram til et medley av dance-låter midtveis har Katy stålkontroll på den jentedominerte crowden. Etter å ha covra blant annet Robyn S. og Soul II Soul tok det hele virkelig av med en blodtight versjon av «Perfect Stranger». Da moroa kuliminerte med radiobangeren «Katy on a Mission» foran et ellevilt, svett, syngende publikum var det ingen tvil om at Katy var en booking som passet den yngre delen av Slottsfjell-publikummet perfekt.(Antakelsen om at rave-sirkelen ser ut til å være den nye moshpit’en ble for øvrig greit styrket også i kveld, som etter Magnetic Man- og Chase & Status-konsertene på Hove).
I det Katy satte spikeren i kista med «Lights On» var det eneste ankepunktet at klokka ikke var kvart på to og Baglerscenen bekmørk. Uten at det ble annet enn et minimalt skår i gleden for en av årets defintive festivaloverraskelser.
Andreas Øverland
