Denne anmeldelsen åpner med et nokså klisje uttrykk, nemlig at livet er ingen dans på roser.
Det er ispedd kontraster, hvor både glede og sorg veksler om hverandre. Især når en skal skildre fortellinger om kompleksiteten rundt kjærlighetsbrudd, noe Anna Lotterud bruker god plass på i sitt tredje album «Crazy Life».
Kjent som Anna of the north, inviterer 33-åringen fra Gjøvik lytteren inn til et musikalsk univers der den perlende stemmen sammen med fengende melodier gjør tilbakekomst i forhøyet drakt.
Å vise sårbarhet i disse fortellingene er intet nytt under solen for Lotterud, der de to tidligere utgivelsene «Lovers» og «Dream Girl», har vist hvordan linjen mellom det triste og håpefulle er noe hun mestrer.
Lyden av fugler som kvitrer åpner albumet, og i sporet som er titulert «Bird Song» løper assosiasjonene til en deilig og fredfull morgen løpsk i et par sekunder, før det blir brutt av lavmælte akustiske toner.
Et grep som i første omgang kommer som en overraskelse, men som i ettertid kan ses på som et bilde på hvordan livet i et øyeblikk kan virke avslappende før du blir dasket i trynet av dets realiteter.
Som for eksempel ved følelsen av lengsel.
Boblende og melankolsk
Det er en sinnsstemning som går igjen i flere av sporene på plata. I «Dandelion» utforskes det tapt kjærlighet, der det tekstlige blandes med lyder som følger hennes karakteristiske melodiske strukturer. Her flettes tapet med optimismen i noe som kan beskrives som boblende danserytmer med melankolske undertoner.
Det er sårbart og personlig, og det kan være hardt å la være å gi slipp på følelsen. Og som løvetann som metafor, er denne følelsen kanskje vanskelig å utrydde fordi den spres effektiv med vinden.
Det råder også et savn i «60 Seconds», men i stedet for å feste seg ved det, styres det lyriske mot en trøst om at ingenting varer for evig. Lydene som svever rundt er tikkende, og glir inn med de melankolske piano-akkordene som innledet sporet.
Det strømmer også i spor som «No Good», der en drivende rytmisk gitar sammen med en bankende bass fører lytteren ned i brusende rytmer.
Eller i «Nobody» der euforiske melodier fylt med R&B-elementer oser av energi og positivitet. Det banker og slenger seg løs. Og selv om lengsel følger begge spor, er viljen til å rive seg løs og komme seg videre sterkere til stede.
Lett og luftig
Veien fremover kan virke lang, og til tider kan også disse tunge følelsene som synker deg oppleves annerledes.
I albumets åttende spor, «Meteorite», transporterer en plystrende intro deg inn på tanker om å kjøre rundt på en åpen landevei. Sporet har et lett og luftig preg, og selv om det tekstlige universet gir nikk mot avstanden mellom to sjeler, får man også følelsen av at alt vil ordne seg.
Med seg på sporet har Lotterud den amerikanske artisten Gus Dapperton, og deres vokaler flyter godt sammen. Et ekstra lag oppå den lette følelsen omkranser sporet.
Denne suppa kalt livet kaster deg i ulike retninger, og man vil møte på motgang i ulike former, enten man vil eller ikke.
I denne sammenhengen er det kanskje kjærlighetsbrudd som ligger til grunn, og følelsen man sitter igjen med i løpet av det 11-spor langet albumet, er at man ikke kan marinere i sorgen for evig.
Disse vonde følelsene vil ved en tid ta slutt, slik som hun synger om i avslutningssporet, «Let Go», der lagvise vokaler utvider sporet.
La oss avslutte med et annet klisje uttrykk, det finnes lys i enden av tunnelen.
Anna of the north sitt tredje album, «Crazy life», kommer 4. november.
LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:
SISTE FRA P3.NO:
