Dua Lipa (26) er utvilsomt en av verdens aller største popstjerner akkurat nå. Hennes «Future Nostalgia Tour» har siden februar pløyd seg gjennom USA, Canada, Storbritannia og det kontinentale Europa.
Etter kveldens konsert i Oslo og tirsdagens i Stockholm bærer det av sted til Sør-Amerika.
Rekordinnehaver
Briten har slått flere rekorder enn skateboard har slått kneskåler, og kan skilte med helt vanvittige strømmetall. Derfor er det ingen overraskelse at det er et utsolgt Oslo Spektrum som tar henne imot søndag kveld.
De vel 10.000 publikummerne blir først servert en annen stjerne til forrett, nemlig svenske Tove Lo. Hun er heller ingen småfisk, og at det er akkurat henne som varmer opp sier vel egentlig det meste om størrelsen på kveldens headliner.
Påkostet
Når det forventningsfulle skvalderet mellom oss i salen endelig legger seg og bassen presenterer seg som en nådeløs dampveivals blir vi først introdusert for kveldens dansere.
Det gjøres elegant og forseggjort med en tungt 80-tallsinspirert filmintro som drar referanser til datidens blaxploitation-filmer. I utgangspunktet tenkte jeg det var litt overdrevent å ha en så grandios introduksjon av danserne, men det skulle vise seg å være 100% fortjent.
Allerede på åpningslåta, «Physical» blir det nemlig tydelig at denne konserten er vanvittig påkostet, nennsomt gjennomarbeidet og koreografert til fingerspissene.
Unik utstråling
Lysdesignet og scenografien er lekker, minimalistisk og innbydende. 80-tallstemaet er ikke en forbigående kuriositet, men selve pulsen som holder liv i det visuelle universet.
Og mens rosa flamingoer, det glade tiårs store maskot, svinger seg taktfast på skjermen bak kveldens hovedpersoner leverer et samstemt publikum øredøvende jubel og allsang i åpningsminuttene. Dua Lipas uanstrengte alfaenergi er så sterk at man blir svak i knærne av å se henne spankulere nedover sceneelementene.
På låt nummer to, «New Rules» kaster hun en paraply til en heldig publikummer.
Når man har Dua Lipas utstråling og tilstedeværelse kan visst selv en så hverdagslig og nitrist gjenstand som en gjennomsiktig paraply glitre som det pureste gull.
Ingen stor poet
Selv om dette er forbilledlig innpakket er det ikke til å komme fra at ikke alle låtene i Dua Lipas katalog er bangers. Det er, som på de fleste konserter, enkelte dødpunkter – på tross av den utrolige visuelle og koreografiske symbiosen.
Lyrisk er det også sjeldent noe å skrive hjem om: De fleste låtene er reinspikka party anthems som ikke har spesielt mye på hjertet. På «Love Again» er det for eksempel bare «My Woman»-samplet som gjør jobben.
Men vi er tross alt ikke på bokbad med Åsne Seierstad, vi skal bare hoppe opp og ned. En simpel instruks som Dua Lipas musikk er skreddersydd til.
Knirkefri vokal
Vokalteknisk er også Dua Lipa knallsterk live. Låtene hennes er kanskje ikke de mest krevende i verden, men det skal likevel en hel del til for å låte så bra som dette uten platestudioets hjelpemidler.
Hun har dessuten en smittsom selvtillit som får publikum i riktig humør, og spiller sine mange roller til perfeksjon. Hun er sensuell forførerinne, fandenivoldsk midtpunkt, og en viktig alliert for utsatte grupper.
I kveld er det naturlig at det vies oppmerksomhet til LHBTQ+-miljøet, som for bare to døgn siden ble utsatt for et terrorangrep. Midtveis i første akt kommer Dua Lipa med en sterk appell og urokkelig støtte til de involverte, og man skal være rimelig kald for å ikke blir rørt av akkurat det.
Mange involverte
Men selv om Dua Lipa er kveldens hovedrett, bør mye av «Future Nostalgia Tour» tilskrives dansere, koreografer og visuelle kunstnere.
Dette dansecrewet er blant de beste jeg har sett, og koreografiene er så tighte og nyskapende at de løfter omtrent hver eneste låt flere hakk. Etter den skamløst fengende «Boys Will Be Boys» får de virkelig vist seg frem til en vintage hiphop-medley, og leverer med det et av kveldens høydepunkter.
I tillegg er lysdesignet sexy, mystisk og originalt, og bidrar til at dette ser fryktelig dyrt ut. Her får publikum virkelig valuta for pengene, rent estetisk. 80-tallsfokuset er så tungt og tidsriktig at man får lyst til å gå i baren og bestille en Alabama Slammer av Tom Cruise.
Kronen på verket
Når det lakker og lir mot slutten har vi lagt bak oss en hitparade der hovedingrediensene har vært «Levitate», «One Kiss» og «Cold Heart», før Lipa og danserne takker av med «Don’t Start Now». Midtveis i finalenummeret kommer også selve kronen på det vanvittig dyre verket: En gyllen konfettieksplosjon som vil ta årevis å rydde opp.
«Future Nostalgia»-konserten er en knallsterk feiring av en av vår tids største artister, som på ingen måte bør tildeles Nobels litteraturpris, men som ikke har noen problemer med å ta en fest til nye høyder. Dette er påkostet, gjennomarbeidet og ultratight. Sånn blir det kanskje når man er den mestselgende artisten på kloden.
LES FLERE ANMELDELSER:
LES MER OM MUSIKK:
