Kroppskrigerne
Det pågår en kroppsrevolusjon i sosiale medier. Aktivistene er så ulike som kroppene de kjemper for.
Les historienSinna kvinne
21 år gamle Ulrikke Falch fra Oslo er ute på oppdrag. Og målet er ganske hårete: Hun vil forandre verden.
Det er ikke min skyld at noen har prøvd å presse på meg et skjønnhetsideal som jeg ikke passer inn i, da får jeg bare kreve min plass og redefinere hva som er vakkert.
Ulrikke snakker av egne erfaringer. For skjønnhetsidealet hun nå vil til livs, gjorde henne syk. 14 år gammel utviklet hun spiseforstyrrelser, og da andre påpekte hvor fin hun var som tynn, kjente hun på stolthet.
Noen år, og en ikke helt ubetydelig tv-suksess senere, kjenner hun på et ansvar. For ikke alle er velsignet med en Instagram-profil med 1 million følgere.
Jeg kunne jo hatt en profil hvor jeg er dritpen, det kan jo hvem som helst – men hva bidrar man med da, egentlig?
Skam-suksessen har gitt henne idolstatus langt utover Norges grenser. Først var det Vilde de elsket, nå elsker alle Ulrikke.
Hun blir nemlig stadig trukket fram som en av de viktigste feministiske stemmene i dagens kvinnekamp. 8. mars i år sto hun på talerstolen under markeringen av kvinnedagen i Oslo og tok et oppgjør med feilslått seksualundervisning i skolen og objektivering av kvinner i media.
Det er likevel på Instagram at 21-åringens kamp utkjempes på daglig basis, og hvor hun når ut til desidert flest mennesker.
Jeg legger ut ting jeg ikke er så fornøyd med, men så tenker jeg «faen, hvorfor er jeg ikke fornøyd med dette?»
Bildene og videoene Ulrikke legger ut harselerer med den gjengse oppfatning av hva som er vakkert. Hun lager sine egne versjoner av «perfekte» modellbilder, lar rumpa og magen disse i glade dansevideoer, forsøker ikke å skjule hverken dobbelthaker eller rennende sminke. Hun vil utfordre andre til å reflektere rundt hva som er naturlig, og hva som er tilgjort på bilder man ser i media, på film og tv.
– Det handler jo ikke om at jeg lager min egen definisjon av hva som er vakkert, men jeg begynner å snakke om at det er mye mer som er vakkert enn det vi tror er vakkert.
Ikke minst vil hun utfordre seg selv.
– Jeg synes det er rart at folk ikke skjønner hvor teit eller svak jeg er, for det jeg gjør er jo veldig mye basert på anerkjennelse – og det får jeg jo, samtidig som jeg bidrar på en viktig måte. Det er nesten litt flaut at det betyr så mye for meg, men det gjør jo det. Så egentlig er jeg jo litt svak, og veldig menneskelig, selvfølgelig.
Ulrikke begynte med kickboxing sammen med faren sin, Christian Falch, da hun var syk og slet med spiseforstyrrelser.
– Da fikk jeg ikke lov til å trene, så det ble en måte pappa kunne kontrollere min treningsmengde på, og vi gjorde noe sammen. Samtidig som vi hver dag kjempet oss gjennom hvert måltid, kjempet for å få meg til å stå opp, få meg til å overleve. Også hadde vi dette stedet for å få utløp for sinnet.
– Hva er du sinna på?
Jeg har vært veldig sinna på meg selv, men jeg har blitt mer og mer sikker på at det er det rundt meg som ikke fungerer, mer enn at det er jeg som ikke passer inn.
Ulrikke Falchs meget offentlige Instagram-profil reflekterer også i stor grad hennes personlige kamp. En kamp hun mener burde være alles: Mer fokus på gode, personlige egenskaper og kroppens funksjoner, enn dens ytre.
– Jeg er sterk, jeg har tålt jævlig mye i livet, jeg er god til å prate og til å se mennesker, jeg er god til å gi klemmer, jeg stiller opp, min styrke kan smitte over på andre også. Da blir plutselig kroppen litt irrelevant når jeg ser alt det andre jeg kan bidra med. For det er egentlig ikke så mye å bidra med det å bare å se ut sånn som noen vil du skal se ut som.
Ekte kropper
Ulrikke Falch er ikke alene på krigsstien. «Body positivity» er nemlig trylleordene som får kvinner til å kle av seg, og kommentarfeltene i sosiale medier til å flyte over av hyllester – til kropper som aldri før har fått spalteplass i mediene.
Etter år med ansiktsfiltre, retusjering, skyggelegging og slankende poseringer skyller nå en ny bølge over sosiale medier – noe ekte og upolert.
Et kjapt søk på Instagram etter emneknaggen #Bodypositive gir over 3,5 millioner treff. Her finnes lys hud, mørk hud, bulende mager, dinglende armer, rumper som strutter og rumper som henger.
I denne verdenen er cellulitter og strekkmerker «vakre», «sexy» og «inspirerende». Felles for dem alle er at de er kropper som har levd liv og som forteller en historie.
«Body positivity», eller kroppspositivitet på norsk, er bevegelsen som vil hjelpe kvinner i alle størrelser og fasonger til å elske seg selv.
Aktivistene er helt vanlige kvinner, som brått er blitt til ikoner for en ny kjønnskamp.
Sexy makt
I Danmark sitter tre kvinner som også insisterer på å ta tilbake makta over sin egen kropp. Men måten de gjør det på ligner mistenkelig på metodene til industrier de ønsker å bekjempe.
– Hadde det vært en mann som tok disse bildene, hadde ingen tenkt at det var noe galt med dem. Det er at jeg, som ei kvinne, som ei kone, som ei mor til snart to – istedenfor å stå og lage pannekaker – tar føkkings bilder av min nakne kropp.
Ekaterina Krarup Andersen tar sexy bilder av seg selv. Ja, det er sexy bilder. Men den seksualiteten insisterer hun på å eie helt selv. Hun mener også at de provoserende bildene faktisk er del av en kamp for å frigjøre kvinner.
Vi jobber mye med det i bildene våre. Vi skal ikke være et objekt, vi er subjekter som titter på tilskueren. Du er et subjekt som er aktiv, som nesten kan være intimiderende med din seksualitet, for kvinnelig seksualitet er jo faktisk det for mange.
Det sier Louise Kjølsen, som utgjør, sammen med Andersen og Nikita Klæstrup, gruppa Girl Squad.
Meningene de ytrer provoserer i hjemlandet Danmark. For hvordan i huleste våger de å kalle seg feminister, på samme tid som de kler seg nakne og poserer foran hele verden på sosiale medier? Er ikke det egentlig å gå imot hele den feministiske bevegelsen som har tråkket vei i flere tiår før dem?
Gruppa kaller seg 4. bølgefeminister. Og her kommer en innføring i feminismens historie, til dem som ikke henger helt med:
Den første bølgen skyllet over den vestlige verden for mer enn hundre år siden. Den sikret kvinner stemmerett, tilgang til utdannelse og like rettigheter i ekteskapet.
Den andre, som er den mange forbinder med feminisme også i dag, er rødstrømpebevegelsen på 60- og 70-tallet. Kampen handlet om retten til å tjene like penger som menn, retten til å eie sin egen kropp i form av fri abort, og det var også da et oppgjør med de gjeldende skjønnhetsidealer, det ble demonstrert mot missekonkurranser og pornoindustrien.
På 90-tallet mener noen at tredje bølge viste seg, i queerteorien. Dette handlet i stor grad om å ta fra hverandre stereotypiske kjønnskarakteristikker. Det finnes ikke bare hannkjønn og hunkjønn, maskulint og feminint, men alt i mellom, og ingen har én spesifikk rolle de skal fylle.
4. bølge skvulper nå altså ut over Øresund fra jentene i København, blant andre. Deres kamp: å få lov til å bruke sin seksualitet som våpen i kjønns- og kroppskampen.
Opprinnelig har ikke det å være feminist vært forbundet med å være veldig feminin.
Det vil Louise endre på. Hun mottar drøssevis av «dick pics» (bilder av peniser, journ. anm.) som motsvar til alle nærbilder av sin egen rumpe. Det er, ifølge henne selv, et synlig tegn på det som er galt med samfunnet.
– At jeg skulle fortjene alle disse slibrige kommentarer eller «dick pics» tilbake – det er et perspektiv som er overrepresentert i samfunnet vårt. Selv om jeg sitter her toppløs og i trusa, så er ikke det en invitasjon. Dette handler om at jeg gir mitt uttrykk, jeg vil ikke ha ditt tilbake. At noen synes det er seksuelt, og om noen sitter og runker til bilder av meg, så er det helt fint. Jeg vil bare ikke være en del av det. Fordi det er deres seksualitet, og dette er min. Jeg har ikke noe med deres seksualitet å gjøre.
De tre kvinnene tar med letthet av seg klærne foran NRKs kamera i København. Det er ingen tvil om at de kjenner seg trygge i sine egne kropper. Men så er de da også akkurat det, deres kropper.
Vi får høre at når vi tar disse bildene så er det vanskelig å fokusere på det vi kjemper for. En del av vår kamp handler jo nettopp om at vi bør få lov til å gjøre dette.
De mener det er det som provoserer, at det er dem, som kvinner, velutdannede – Ekaterina er teolog, Nikita er retoriker og Louise er psykolog, tillater seg å ta disse lettkledde bildene av seg selv. Noe skurrer.
– Kvinnelig nakenhet har vært avbildet i tusenvis av år. Det har alltid vært en standard hva gjelder skjønnhet, og det har alltid vært helt okay. Folk har beundret det på alle slags gallerier i hele verden, alle kvinner er nakne der ute. Men det eneste premisset som er gjeldende for alle disse tingene er at de er tatt av menn. Det er menn som har avbildet dem.
Kvinnene er et objekt i mannens blikk, det er altså mannen som har bestemt hva som er flott, hva som er seksuelt, hva som er attraktivt for dem, hvordan hun skal se ut.
Verdifulle kurver
En av de aller største profilene innen kroppspositivitet er Megan Jayne Crabbe, også kjent som Bodyposipanda, fra Essex i England.
Med sitt knallrosa hår og brede smil har hun vunnet Instagram. Der Ulrikke Falch bruker ironi, komikk og ekte tårer for å forkynne sitt budskap, utstråler Megans konto pur glede.
– Jeg har egentlig ingen dårlige dager lenger, sier hun – og påstår at all den positive innflytelsen fra andre kroppsaktivister har satt henne fri.
For dårlige dager har det vært mange av.
Jeg husker at jeg hatet kroppen min allerede da jeg var fem år gammel, og jeg kan erindre at jeg slanket meg ikke lenge etter dette, kanskje åtte–ni år gammel.
Dette skulle bli en nedadgående spiral for Megan. Da hun var 15 år fikk foreldrene beskjed om å ta farvel. Legene trodde ikke hun kunne overleve.
Utrolig nok greide hun å hale seg selv ut av anoreksien, men hatet mot kroppen fortsatte. Tanken som gikk igjen var at det var umulig å bli lykkelig uten å samtidig være tynn.
En dag satt hun imidlertid og bladde gjennom kontoer for å lete etter «fitspo» (fitness inspiration, eller treningsinspirasjon journ. anm.) på Instagram, da hun oppdaget det som skulle bli redningen. Der, midt mellom spente magemuskler og kulerunde kvinnerumper, sto Melissa. Amerikaneren Melissa Gibson kler seg i størrelse 56 (europeisk, journ. anm.), og hun poserte i ingenting annet enn en rød bikini.
– Melissa skrev om at hun elsket kroppen sin, at hun hadde det bra med seg selv, og «det kan også du».
Fra hennes konto var veien kort til andre kvinner som alle hadde ulike størrelser og fasonger. Emneknaggene de dekorerte bildene sine med var av typen #riotsnotdiets og #pizzasistersforlife.
Da jeg fant det kroppspositive samfunnet på Instagram, var det egentlig første gang jeg så kvinner som så lykkelige ut i kroppene sine. Og det var kvinner i ulike former og fasonger som sa at «jeg slanker meg ikke, jeg elsker meg selv slik jeg ser ut».
Det var en oppvåkning for Megan.
– Det var første gang noen hadde sagt til meg at «du trenger ikke hate deg selv». Jeg bare skjønte at dette var en bevegelse jeg ønsket å være en del av og jeg ville være med på å fortelle andre mennesker det samme.
Oppgaven har hun tatt på alvor, for bortimot daglig oppfordrer 23-åringen sine 870 000 følgere til å omfavne sine kurver og valker, slutte å telle kalorier og begynne å ta vare på seg selv.
Den kroppspositive bølgen på Instagram handler ikke bare om størrelse. Der er det rom for alle hudfarger, alle aldre, alle kroppslige ferdigheter, alle kjønn. Megan understreker at alle har muligheten til å velge hva de vil se på sosiale medier, og dermed få det bedre med seg selv.
Du kan blokkere og avfølge, beskytte deg selv, lag deg et trygt sted. Det var det jeg gjorde, og det har satt meg fri.
Megan bruker mye spalteplass på andre kvinner som også faller utenfor «idealet» ellers i mediene, på film og tv. Mange av damene hun legger ut bilder av er synlig overvektige, og det er uunngåelig å utfordre henne på et opplagt spørsmål; Er det greit å oppfordre til å spise det man vil og omfavne sin store kropp, når den er tydelig usunn?
– Vi får spørsmål om helsa hele tida, og det koker alltid ned til det samme: Man kan faktisk ikke si hvor sunn noen er ved å se på størrelsen av kroppene deres. Dessuten avgjør ikke helsa verdien til et menneske, på samme måte som størrelse ikke gjør det. Selv om du er usunn, betyr ikke det at du må hate deg selv, det er jo heller ikke sunt.
Hvis du tenker at kroppen din er verdifull og at du er god nok, så er det jo også større sannsynlighet for at du har lyst til å ta vare på den.
Hun mener vi lever i et fettfobisk samfunn.
– Samfunnet er ikke vennlig mot feite folk. Det er derfor en stor kamp for disse menneskene, både å få bekreftet at de har en verdi, at de ikke fortjener å bli behandlet dårligere på grunn av størrelsen på kroppene deres. Det er ikke bare troll på internett som oppfører seg dårlig mot dem, det er hele verden.
Syke kvinner
Renee Engeln er psykologiprofessor ved Northwestern University i USA, forsker og forfatter bak boka «Beauty sick».
Hun mener kvinners besettelse av å være vakre, ha plettfrie ansikt, slanke kropper og skinnende hår, rett og slett gjør dem syke.
Skjønnhetssyke er riktig nok ikke en medisinsk diagnose, men Engeln mener likevel at den har flere likheter til andre sykdommer.
– Man går rundt og bekymrer seg for hvordan man ser ut, det holder en vekk fra andre ting som er viktige i livet, det tar fra oss emosjonell energi og etterlater deg med mindre lyst og overskudd til å gå ut i verden.
Renee Engeln har ennå til gode å snakke med en kvinne som ikke har kjent på symptomer på denne sykdommen. Gjennom sin forskning har Engeln møtt en rekke jenter og kvinner. En beskrivelse hun fikk fra en av dem satte seg spesielt fast;
Hun følte seg konstant iakttatt, som om hun var omringet av paparazzier.
Engeln mener det er meget beskrivende for unge kvinner, spesielt. De er klar over at andre mennesker ser på dem når de er ute i det offentlige rom, og de får kommentarer på hvordan de ser ut – som om noen fanger dem på kamera.
– Men nå er vi etterhvert blitt så vant til det, at vi gjør dette mot oss selv. Det er en stor mental byrde, og noe vi har snakket altfor lite om.
Og hva med bodypositivismen? Aktivistene som mener de kan være med på å revolusjonere skjønnhetshysteriet?
– Jeg er redd de risikerer å gjøre mer av det samme, bare under et annet navn. Selv om jeg gjerne vil se større mangfold i media, tror jeg at det å objektivere flere kvinner i bikini ikke vil gjøre noen forskjell.
Hun sier rett ut at hun ikke er noe fan av disse bevegelsene som forteller deg at «du ser vakker ut, akkurat som du er!»
Det fører kun til mer fokus på utseende, sier hun. Og det burde vi bekymre oss for.
– Når vi forteller kvinner at de er vakre, sender vi ut beskjeden om at det er noe de må være, at skjønnhet er det som betyr noe.
Vi vet jo med sikkerhet at ikke alle mennesker er vakre. Skjønnhet er en sjeldenhet. Men så er det heller ikke noe man må være.
Engeln er også svært kritisk til 4. bølgefeminismen og tanken om at man kan bruke kropp, seksualitet og skjønnhet som våpen, eller at det gir deg noen form for makt.
– Du har aldri kontroll på det selv, det er andre som bestemmer hvorvidt du er vakker, eller ikke. Det er heller ikke makt, hvis det forsvinner med alderen. Så det er virkelig et skjørt fundament å bygge makten sin på.
Renee Engeln mener at det er lite som vil endre seg, så lenge noen kan tjene penger på å få kvinner til å føle seg dårlige. Men vi kan ha stor innflytelse i våre egne hjem, i venninnegjengen, ved å gjøre små endringer, mener hun.
– Unge jenter lærer dette fra sine mødre og bestemødre. De snakker om anti-rynkekremer foran sine barn og fører åpenlyse protokoller over hva de spiser for at det ikke skal synes på hoftene. Vi må heller begynne å anerkjenne at kroppene våre er til for å forflytte oss rundt i denne verden. Vi må omformulere våre egne tanker om hva kroppen er til for. Tenk på alle dens funksjoner, hva gjør denne kroppen for deg, egentlig?
En god øvelse kan være å trene uten speil i rommet, hvordan føles det å danse uten å se på deg selv?
Engeln har gjennom sin forskning testet flere øvelser som viser seg å ha god effekt på kvinners selvbilde og overdrevne fokus på kropp.
Øv deg for eksempel på å ha medfølelse for deg selv, sier hun.
Ta deg ti minutter og skriv et brev til deg selv som om en betingelsesløs venn hadde skrevet brevet. Vi har nemlig denne stemmen inni oss, men vi har en tendens til å bruke opp all vår vennlighet og medlidenhet på andre. Ingen venn ville ha snakket så stygt om deg, som du selv gjør.
Et annet råd er å flytte fokuset fullstendig bort fra kroppen.
– Lag deg en liste over det som betyr noe for deg. Hvilken person ønsker du å være? Vi spør ikke unge nok om dette. Denne listen kan være ditt aller beste verktøy. Ønsker jeg å være denne personen? Gå og gjør det, istedenfor å stirre på deg selv i speilet de neste fem minuttene.