Bare Donkeyboy og Kvelertak har flere spillejobber enn Casiokids denne sommeren, i følge Dagens Næringsliv. På en lang turnéliste har nok Øya-konserten i august lenge blinket som et sikkert høydepunkt. Men responsen som venta det bejubla elektropoporkesteret var alt annet enn en kollektiv «hjem til sine egne»-klem. Her var snarere et glissent Øya-publikum tappet for energi og entusiasme. Kontrasten til mottakelsen de fikk på Roskilde for noen uker siden kunne ikke vært større. Hva skjedde med festivalen det dedikerte publikummet og musikken i fokus?
Med «Topp stemning på lokal bar» har Casiokids laget en av årets beste og mest særegne plater. Bandets pussige og naive elektropop er fylt av varme, lekenhet og melodiske gullkorn. Umulig å like ved første lytt, umulig å mislike ved gjenhør. Som liveband har Casiokids overbevist ved flere anledninger, men i Middelalderparken er det som om bergensbandets mange ruslebeats ikke når ut og fram til publikum. Der Casiokids vil rusle, gynge, groove og danse, vil Øyapublikummet bare stå bom stille. Pre-produksjon i en fabrikkhall uten publikum hadde gitt like stor energiutveksling. Om utgangspunktet er vanskelig, klarer heller ikke Casiokids å gjøre så mye med det. Det finnes ikke noe girskifte i bandets musikalske verktøykasse som kan snu konserten. De prøver seg med en ny låt, «London Zoo», uten at det hjelper nevneverdig på den überslappe stemningen.
Mot slutten skjer det noe. Casiokids setter inn støtet med perler som «Verdens største land» og «Finn bikkjen», og på «Fot i hose» blir scenen innvadert av hoppende kompsier med apedrakter og ballonger. Med ett er det glede i lufta.
Paul Simons «You Can Call Me Al» triller ut av PA’n i det ‘Kids og venner bukker og takker for seg, men sjarmoffensiven redder bare stumpene. Det man vil huske er et publikum tilsynelatende totalt likegyldig til et av årets norske band.
