Blant de etter hvert mange skandinaviske artistene som fosser fram på det globale popmarkedet, er 19 år gamle Zara Larsson kanskje den som har potensial til å nå aller høyest. Svensken er en salgbar, fargesterk og frittalende personlighet med et stort og drevent apparat i ryggen – forutsetningene for verdensherredømme er med andre ord tilstede.
Dermed er det synd at musikken hun gir ut gjennomgående oppleves så generisk og uinteressant. Andrealbumet So Good høres – som så mye annet – mest av alt ut som alle de siste fem årenes pophits knadd sammen til en liten ball, med alt det innebærer av forutsigbarhet og minste-felles-multiplumsmentalitet. Det låter dyrt, proft og skinnende, ja visst, men nærmest kirurgisk renset for nerve og overraskelser.
Larssons fremste musikalske våpen er den klare og kraftfulle stemmen, som i en årrekke har blitt sammenlignet med Rihanna – ikke uten grunn. Vokallikheten peker imidlertid også på nivåforskjellen mellom de to artistene – der den barbadiske verdensstjernen i tiltagende grad kaster seg ut på dypt vann, trives Zara Larsson best med tærne dyppet i lunken temperatur, trygt inne på den tropiske grunna.
«So Good»:
Det er i tillegg et annet problem knyttet til So Good: Flere av øyeblikkene som fungerer best har allerede levd et langt og godt liv på radio og hitlister – en singel som «Lush Life» er allerede tett på to år gammel. Blant de nye låtene stikker den Stargate-produserte og Wizkid-gjestede småfrekkasen «Sundown» seg ut positivt, mens Stavanger-produsenten Kid Joki er inne på noe med svale «TG4M».
Likevel er det vanskelig å forestille seg at dette produktet virkelig trengs i verden. I neste omgang må det være lov å håpe at artisten Zara Larsson i større grad viser at hun har noe på hjertet.
Marius Asp
