Ida Maria, Øyafestivalen 08
Ida Maria bærer sjela si utafor skjorta. Og den er slett ikke bare til pynt.
Det er tilsynelatende få som stiller seg likegyldig til Ida Maria. I takt med at hun har seilt opp som norsk pophåp, og synkront med økt omtale i spesielt britisk musikkpresse, har hun blitt et av musikknorges fremste elsk-eller-hat-objekt. En vanlig kritikk fra inderlighetsmafiaen er at imaget som sliten rockedame er påtatt. At hun poserer, og feiker levd liv.
Retorisk spørsmål: Hvordan faen bretter man ut levd liv uten å posere? Det kan man ikke, og i mine øyne er Ida Marias live-avlevering av sine egne låter så troverdige som man kan få dem. Jenta fortjener en leksikonoppføring under «by på seg sjøl» – noe mange langt større artister ikke har vett til å slå opp engang.
Ida Maria har med seg tre kompetente musikere på scenen, som holder seg fornuftig i bakgrunnen. For vokalisten tar stor plass, med et oppmerksomhetssug og en trang til å underholde som fyller scenen. Når konsertopplevelsen likevel ikke når helt til opp blant de aller beste, er det dels på grunn av at entertaineren tar pause mellom låtene. Men mest fordi låtmaterialet samla er for svakt til å løfte en hel konsert i taket.
Uansett: En «Stella» som kiler ryggraden, og imponerende framføring av avslutningslåtene «I Like You So Much Better When You’re Naked» og «Oh My God», viser at Ida Maria har et enormt live-potensial. Hvis bandet gir oss tre-fire knallåter til, er Ida Maria i stand til å fylle større scener enn Enga på Øya.
Se «Stella»:
Se «I like you so much better when you’re naked»:
Se «Oh my god!»:
