Det føles som evigheter siden jeg mistet interessen for Skambankt – det tregrepsorienterte rockealibiet til Kaizers Orchestras største rampegutt, Terje Røthing – ikke så altfor lenge etter brynebandet la deres sovjetinspirerte logo på hylla, sammen med titler som «Politistat!». Selv skal de ha det til at den årsferske femteplata Sirene er deres mest ambisøse til nå, men umiddelbart tviler jeg virkelig på om dét er veien å gå for bandet.
«Anonyme hatere», et av de tidligste konsertkutten på Hovefestivalen, er imidlertid fire velykkede minutter som låner mye av dynamikken til de LA-baserte hardrockpunkerne i The Bronx. Langt mer tvilende er jeg dog til flyktige «Som en sirene» – visstnok omhandlende «ei sinnssyge kjerring» gitarist Hans Egil Løe hadde så lyst på en gang i 2012. Problemet virker å være at Skambankt faller flatt idet de forsøker å skrive for gløgge låter.
Det er ikke uten grunn at de primært glimrer når de kanaliserer energien fra det unge, venstreradikale Skambankt – et band som åpenbart var med på å forme Honningbarna. Ta for eksempel både borgerskapskritiske «Dynasti» og «Me Sa Nei!» midtveis uti konsertsettet. På sistnevnte maner også Røthing frem en mykhendt dødsvegg; øyeblikket er et solid saksbevis på at Skambankt anno 2014 er ganske mye gøyere på scene enn på plate.
På en annen side illustrerer spesielt «Malin» – stemt frem gjennom en håndsopprekning – at kvartetten besitter et visst håndlag for Den Gode Melodien. Viktige egenskaper, altså, hvis man har som mål å gi Hove en grundig omgang med lettbeint hardrock. Dét lykkes nemlig rogalendingene langt på vei med.
Kim Klev
