Himmelen er teppelagt i grått og vannet faller ned mot bakken. Det regner. Et tydelig tegn på at landets uteserveringer går en hard dag i møte og at kollektivtransport vil forbli i vår kollektive bevissthet som et kjærkomment alternativ til det å gå. Regnet trommer sin vante marsj på hustakene og det er også her, med lyden av regnet, at «First Time” finner sin begynnelse.
Kyrre Grøvell-Dahll er på banen igjen med sin andre singel for året og i likhet med ”It Ain’t Me” har han også denne gangen fått med seg en kvinnelig popmusikk-bauta bak mikrofonen. Det er ikke første gang Kygo legger sitt preg på Gouldings materiale, en remiks av hennes versjon av ”High For This” kom ut i 2013, så det var vel bare et tidsspørsmål før de to artistene fant det for godt å lage noe sammen.
Men ”First Time” er langt ifra det kreative fyrverkeriet av en gjenforening man kunne ha håpet på. Kygos tighte og minimalistiske produksjon fungerer godt som et rammeverk for Gouldings luftige vokal og med et basstungt refreng skapes det uten tvil en dramaturgisk helhet. Men det stopper der.
«First time»:
Det tonale landskapet er så forutsigbart at det er på grensen til tafatt og teksten fremstår som en slurvete fusjon mellom The Chainsmokers sin ihjælspilte ”Closer” og Adeles monsterhit ”Hello”. Her males et melankolsk bilde av svunnen, ung kjærlighet som bærer overdrevent mange likhetstrekk med et bilde tatt med en sliten smartelefon og et dårlig polaroid-filter. Substansløse og pretensiøse strofer blir levert på løpende bånd med en vokalprestasjon som bare kan beskrives som forglemmelig. Det virker som at Goulding holder igjen store deler av sangen og det upåklagelige vokal-registeret blir aldri tatt i bruk.
”First Time” er en låt som høres polert ut og som passer godt inn i tiden, intet mer, intet mindre. Det virker nesten som om den kreative prosessen har gått på autopilot og både tekst, produksjon og tonale valg fremstår som uinspirerte. Låta er tydelig rettet mot et ungt publikum, et publikum som helt klart hadde vært sultent på mer substans, et publikum som hadde fortjent samtidskultur som gjenspeiler en emosjonell virkelighet som er dypere enn en sølepytt.
Olav Haraldsen Roen
