Madness, Engascenen
Gamle ska-bikkjer bjeffet seg gjennom et rutinepreget show på et spilletidspunkt som burde vært tildelt noen andre.
Det har begynt å bli tradisjon for Øyafestivalen å booke ett band hvert år med minst én fot i geriatriens verden, og med unntak av Roky Erickson-konserten for noen år siden har disse innslagene av gamle helter vært lite givende (med den hikstende ræva Nancy Sinatra-konserten i 2002 som foreløpig versting). At Madness skulle få spille på selve sjarmørtidspunktet, rundt kl 22 på den største scenen, føles bakstreversk og litt trist, siden artister som eksempelvis Lily Allen ble avspist med en langt mindre trivelig slot.
Nåvel, britene leverte da det de er kjent for, noe som vil si sine to 1982-hits «Our House» og «House Of Fun» og diverse fyllmasse fra bandets hele ni studioalbum. Dette gjennomspilles med utelukkende lening på rutine; musikalsk er det temmelig slappe saker og det gis uhyre lite ekstra. Øyaspillingen behandles som nok en turnéstopp, og selv om de sper på med et par moderate coverversjoner (blant annet The Upsetters-låten «I Chase The Devil»), blir aldri dette den festen som man muligens kunne forvente av en såpass rutinert gjeng.
Dette ble en innholdsløs og blodfattig avslutning på Øyakvelden, for Madness ga både lite og blaffen.
Jørgen Hegstad
