Pink: Funhouse
[LaFace/Sony BMG]
En såret Pink leverer sitt hittil dårligste album.
Pink har i forkant av sitt femte album Funhouse lovet at det skulle bli hennes mest sårbare til nå, hvilket langt fra lovet godt. Én ting er å høre verdensstjerners dundrende radiohits, som i noen tilfeller kan nytes for sin høyrøstede umiddelbarhet; en annen er å måtte høre gnål om ekteskapsbrudd (hun skilte seg nylig fra motrocross-ektemannen Carey Hart) i form av forutsigbare ballader. Det er aldri gøy.
Heldigvis preger ikke balladene platen så mye som først fryktet. Pink er proff og har i samarbeid med sitt produsentteam også rotet sammen en mengde radiovennlige opptempo-affærer, hvorav førstesingel ”So What” har gjort stor suksess på eteren i flere land, med god nok grunn.
«So What»:
[youtube dJZDsJ8UU64]
Med det sagt: Funhouse er en selsom, anmasende og uinspirert opplevelse. Den nå 29 år gamle Hollywood-baserte entertaineren har alltid prøvd å fremstå som den tøffeste i klassen – lettere bifil og flink til å vise fingeren på pressebilder – men det er en obsternasighet like gjennomsiktig som en rull plastfolie.
Det er mye å kritisere her, det være seg det Ting Tings-på-valium-aktige tittelsporet, den sutrende leirbål-sviska ”Crystal Ball”, sidrumpa ”Please Don’t Leave Me” eller pianoklimprende ”Glitter In The Air». Levelige innslag inkluderer den emosjonelle og orkestrale ”One Foot Wrong” samt det pumpende og elektriske avslutningssporet ”This Is How It Goes Down”. Det hjelper lite når resten av materialet gir meg lyst til å legge meg og aldri stå opp igjen. En plate for dynga.
Erlend Mokkelbost
