Syv år og to album etter at Lykke Li sist gjesta Øyafestivalen som soloartist, den gang på Sjøsiden i Middelalderparken, returnerte popartisten for å avslutte festivalens tredje dag på Amfiet. Siden sist har hun bytta ut mye av sin igjenkjennbare melankoli med trap-inspirerte produksjoner og et langt mer kommersielt uttrykk, i form av fjerdealbumet so sad so sexy, som ble sluppet i juni. Ikke akkurat det man forventa av Sveriges muligens tristeste popartist.
Noen ble positivt overraska, mens andre ville ha den gamle Lykke Li tilbake. Personlig synes jeg det var forfriskende å høre noe annet fra svensken enn det jeg har vært vant til, og var derfor også spent på hvordan det nye materialet ville gjøre seg live ettersom det jeg har sett tidligere har vært på grensa til det kjedsommelige. Kjedelig var det absolutt ikke, men heller ikke det helt store.
Les mer: – Ikke kom her og fortell meg at du forventet dette av Lykke Li
Klokka begynner å nærme seg ti minutter over konsertstart når Lykke Li går selvsikkert på scenen, som for anledninga er kledd i tepper med deler av so sad so sexy-coveret printet på. En akkurat passe dramatisk åpning uten at det blir for popstjernete. Likevel stusser jeg over valget av «No Rest For The Wicked» fra 2014s balladetunge og sørgmodige I Never Learn som åpningslåt. Ikke bare er so sad so sexy også tittelen på hennes pågående turné, men albumet bugner jo også av langt mer festivalvennlige låter som lettere hadde engasjert et snakkesalig publikum.
Det er også synd at lyden på vokalen er bemerkelsesverdig dårlig. Og verre skal den bli, for på «deep end», førstesingelen fra det nye albumet, kan jeg så vidt høre henne når det instrumentale er på sitt kraftigste. Dessuten synger hun på grensa til surt, og jeg begynner å lure på om dette nye uttrykket var noen god idé likevel.
Heldigvis tar det seg raskt opp med «Just Like a Dream», etterfulgt av «Sadness Is A Blessing» fra andreskiva Wounded Rhymes. Lykke Li er klar for å danse og det får også publikum til å endelig bevege på seg. Energisk dansing til tross, bevarer hun sitt bekymringsfulle ansiktsuttrykk. Hun er på ingen måte ferdig med å være trist, og det kommer også frem under «two nights» og «hard rain» fra sisteskiva. Produksjonene er tunge, samspillet mellom artisten og bandet er tight, lyden er mye bedre og jeg blir endelig overbevist om at låtene fra den nye plata funker live.
«hard rain» utmerker seg spesielt, bare synd at deler av låta overdøves av både høylytte samtaler blant enkelte i publikum og lyden av en annen konsert på festivalområdet. Men det kan jo ikke Lykke Li noe for, og det ser heller ikke ut til å bry henne noe særlig, for hun leverer på scenen selv om de fremmøtte tilsynelatende ikke har skapt seg et forhold til de nye låtene hennes ennå. Under «so sad so sexy» beveger hun seg mykt fra den ene siden av scenen til den andre mens hun beskriver post break-up-sex på den enkleste og beste måten jeg har hørt: I was only lyin’ when I looked in your eyes / Now I’m lyin’ with you one last time / And it’s so sad, so sexy.
Tristheten fortsetter på «utopia», dedikert til moren, som gikk bort for litt over et år siden, og hennes to år gamle sønn, Dion. Fremførelsen er ektefølt og uten tvil det nærmeste man kommer gamle Lykke Li på det nye albumet, til stor begeistring fra publikum. «sex money feelings die» er på sin side så nye Lykke Li som du får det, og her får hun virkelig vist at hun kler dette uttrykket. Hun avbryter til og med låta for å få folk til å synge med. De fleste gjør det dog ikke.
På de gamle låtene derimot. Oh boy. Før konserten tenkte jeg i mitt stille sinn at hun godt kunne droppe for eksempel «Little Bit» fra det nå ti år gamle debutalbumet Youth Novels. Den tanken tar jeg herved tilbake. Kledd i feite synth-linjer og en helt fantastisk bassgitarsolo, er liveversjonen av den intime poplåta godt rusta for å nå frem til et bredt festivalpublikum.
De aller fleste skjønner også hva som skjer når Lykke Li snur ryggen til mens lyden av grøtete vokal, orgel og kubjellelingnende perkusjoner forlater høyttalerne. Tida har kommet for svenskens desidert mest populære låt, og allsangen hun ikke fikk på sine nye låter, får hun så klart på «I Follow Rivers». Andresingelen som satte standarden for andreplata Wounded Rhymes, og i mine ører hennes beste album.
Derfor er det kjipt at hun ikke spiller mer fra denne skiva. Hvor blir det av låter som «Get Some», «Jerome» og «Love Out Of Lust»? Jeg savner også «jaguars in the air» fra so sad so sexy. Tida skal det i alle fall ikke stå på, for Lykke Li går av scenen 13 minutter før spilletida er slutt etter å ha spilt «Tonight, en av de aller første låtene hun skrev. Det er fint, det. «Tonight» er helt åpenbart den store hjertesmertelåta til flere i publikum enn bare meg, og det er noe sjarmerende over det når hun synger feil tekst på andre refreng, men jeg føler meg nesten lurt når hun avslutter med å si «Takk. Vi har ikke noe mer til dere».
Jeg hadde i alle fall forventa at en headliner med fire relativt solide album under beltet skulle klare å fylle spilletida. I stedet virker det som om Lykke Li ikke kan komme seg fort nok av scenen og jeg sitter igjen med et inntrykk av dette kun var nok en dag på jobben for dama som synger så vakkert om de vonde sidene ved kjærligheten.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=2acCDPtA-1U&w=560&h=315]
Anna Nor Sørensen
