Da Tsjuder startet opp for 18 år siden, var det med ønske om å lage black metal i sin aller råeste form. Desert Northern Hell fra 2004 er et skoleeksempel på kompromissløs black metal med speed- og thrash-elementer, og på sitt beste var Tsjuder absolutt skikket til å gå i de eldre legendenes fotspor. Men etter tre album, et par EPer og en DVD, la de bandet på is i 2005.
Det tok derimot ikke mange år før Nag, Draugluin og Anti-Christian begynte å spille sammen igjen. Nyervervet inspirasjon førte til en dundrende tilbakekomst på Wacken tidligere i år, og med sitt nye album, Legion Helvete, sikter Tsjuder igjen mot høydene.
Bassist og vokalist Nag og gitarist Draugluin står som vanlig bak tekst og musikk, og har laget en oppfølger Desert Northern Hell verdig – i hvert fall delvis. Produksjonen er profesjonell og klar, uten å ødelegge det kornete og frosne uttrykket. Nag har trolig jobbet en del med vokalen sin, for den høres bedre ut enn på tidligere utgivelser. Riffene er skarpe som barberblader, og Anti-Christians blastbeats tar raskhet til et nytt nivå. Guttene skal dessuten ha kudos for en del thrasha detaljer og finurlige symbalpartier gjennom hele platen.
Åpningslåta ”The Daemon Throne” slår umiddelbart inn trynet på lytteren, og får en til å lure på hva denne gjengen putter i seg. Slike hastigheter krever nemlig sin utholdenhet. Og raskt går det, med noen unntak, gjennom hele albumet. ”Dauðir” er snar som lynet, seig som melasse og gold som sludd, mens ”Slakt” demonstrerer pur galskap med innslag av heavy metal-inspirert melodi og instrumentering. ”Voldsherskeren” er så kjapp at det er umulig å trampe takten, og en kan bli sliten bare av tanken på å være over 20 og stå fremst på Tsjuder-konsert. Heldigvis er det lagt inn noen pustepauser i mid-temposjiktet på de fleste sangene, så det er mulig å trekke inn luft av og til.
”Black Shadows of Hell” er kanskje den låten som er mest inspirert av punk og thrash, selv om black metalen fortsatt dominerer. Her er det et melodiøst og lettfattelig refreng, drivende tremoloer, intens tromming og platas villeste vokalspor. ”Blod og aske” er noe mindre intens og veksler mellom spurtende og joggende tempo.
Legion Helvete er et kurant album, men ankepunktet er at det kan bli vel intenst i lengden. Det er også høy ”dette har jeg da virkelig hørt før?”-faktor på flere av låtene. ”Fra en råtten kiste” kunne for eksempel ha vært klippet ut fra diskografien til hvilket som helst black metal-band. Avslutningssporet ”Vårt Helvete” blir også litt for langt og usammenhengende. Men om dette ikke er en gjennomgående helstøpt plate, er det absolutt hyggelig at Tsjuder er tilbake.
Helle Stenkløv
