Hver hendelse avføder som kjent en reaksjon. At det har oppstått en stor musikkbevegelse tuftet på det nære, organiske folkuttrykket fra søttitallet – globalt så vel som her hjemme – er i så måte uunngåelig, all den tid det generelle poputtrykket i økende grad har samlet seg i et urbant og elektronisk orientert sentrum det siste tiåret. La oss kalle det kortreist musikk, med alt det innebærer av lokal forankring (og i verste fall rural fetisjering).
Det finnes forhåpentligvis et tak for hvor mange skildringer av unge, forvirrede menn den norske offentligheten tåler før den raser sammen med et resignert sukk. Og det er ganske riktig på denne tematiske ungkarshybelen Daniel Kvammens mikrodramaer utspiller seg, men med en modenhet, presisjon og øm galgenhumor utenom det vanlige.
Et godt eksempel på det siste – latteren som kiler seg fast i halsen – finner vi i åpningskupletten på «Daue fugla», albumets første ordentlige låt. «Hei lille du, eg mista meg sjølv/ eg datt i lufta slik som daue fugla gjør» er et slående bilde, og de florerer det av på Fremad i alle retninga. Som enkeltlinjen «eg kan sjå at hovudet ditt brenn» fra nydelig titulerte «Du fortener ein som meg»; en antydning om at det står mer på spill her enn resignert mismot.
En biltur mellom Geilo og Ål i Hallingdal er unnagjort på en snau halvtime, men det er ikke hovedgrunnen til at Stein Torleif Bjella kaster en tung skygge over dette universet. Viktigere er et felles mentalt og poetisk landskap, samt en lakonisk, for ikke å si smålåten avlevering. Men Kvammen er og blir 20 år yngre enn sin mentor, og det reflekteres heldigvis både lyrisk og musikalsk – sjekk nevnte «Daue fugla», «Karmafaen» og «Ryktet si» for håndfaste bevis på kledelige tendenser til skamløshet.
https://youtu.be/3R7ASgKpaH4
Fremad… er skrudd sammen av Even Ormestad, medlem i Jaga Jazzist og produsent for Jonas Alaska, Thom Hell og annen melodisterk og tilbakeskuende poprock. Det låter varmt og detaljrikt, lekent framfor luggende, og tankene trekkes rett som det er mot Josh Rouse i sine velmaktsdager – en god ting, om du skulle lure (sjekk mjukrock-mesterverket Nashville fra 2004 om du ikke allerede kjenner det).
Et trekk må dog anføres for et par låter som nøyer seg med å tusle avgårde uten noe tilsynelatende mål. Og «Ingen vega utenom» kommer i en tapning som mangler noe av nerven fra originalinnspillingen. Den oppsiktsvekkende akkordprogresjonen på mellomspillet til «Drauma» sier noe om Kvammens kapasitet som låtskriver, og jeg skulle ønske det var flere slike øyeblikk å fråtse i her.
Dette er imidlertid små skår i en glede som vokser for hver gjennomlytting. Daniel Kvammen hevder seg allerede på første forsøk blant en generasjon låtskrivere som bruker det norske språket på nye og overrumplende måter. Som han selv synger på det avsluttende tittelsporet: «hadde lovd dei at eg skulle bli noko stort/ må holde ord». Alt tyder på at det er et løfte han vil holde.
Marius Asp
