Møter du en arketypisk, mannlig The Shins-fan på rundt de tredve og slår av en prat om hvordan han synes bandet har utviklet seg fra debutplaten Oh! Inverted World (2001), så må du forvente misnøye, all den stund vokalist og eneste faste medlem James Mercer gjennom årenes gang har vridd sin låtskriving og sine produksjonsvalg mer og mer over i det som kan oppfattes som mainstream.
Gitarlydene har blitt krispere og bløtere, skrangelen faset ut og han har assosiert seg med produsenter som Joe Chiccarelli (U2, Jamie Cullum) på forgjengeren Wincing The Night Away (2007) og har denne gang med seg Greg Kurstin (Lily Allen, Gwen Stefani).
Det uunvikelige ankepunktet mot denne utviklingen er at man savner de øyeblikkene av eksentrisitet som gjorde at man ble fan av bandet i utgangspunktet. Om det så er stryker-og-vokal-partiet i «Saint Simon» eller den nesten-sprekkende vokalen når han synger «You TOLD us of a new life there» i «Kissing The Lipless» (begge fra det jeg mener er karrierehøydepunktet: Chutes Too Narrow (2003)). I tillegg kunne de like gjerne gitt ut platen som James & The Mercers; det er han som stort sett gjør alt i studio. Selv om han har med seg flotte folk fra både Crystal Skulls og Modest Mouse, så mangler det noe på bandfølelsen (noe som gjenspeiles i gruppebildet over).
Ser man forbi denne broddmangelen er det lite å utsette på Port Of Morrow når det kommer til låtskriving, og da spesielt refrengene. Mercer er en rev når det kommer til hooks, og disse er til stede i nesten hver eneste låt her. Aller mest tydelig i singelen «Simple Song», men balladen «It’s Only Life», albumfavoritt «Bait & Switch», «Girl Sailor»-aktige «September» og åpningssporet «The Rifle’s Spiral» ligger ikke langt bak. Når han i tillegg åpner opp akkordene etter førti sekunder i «No Way Down», er det vanskelig å ikke bli fortapt.
Mercers tekster er kun unntaksvis det viktigste ved låtene, spesielt på dette albumet. Man må høre godt etter for å ane hint av selvbebreidelse, anger og dufter av personlig tragedie. Med såpass sterke låter som her har det heller ikke spesielt mye å si -han har uansett aldri hatt det samme viddet eller spissformuleringen som eksempelvis Stephin Merritt – selv om de to har lignet mer før (eksempelvis har The Shins covret «Strange Powers» – men det er en avsporing, vel å merke en veldig fin en).
Port Of Morrow er muligens for glatt og motstandsløs for deg som likte The Shins best på starten av totusentallet, men for alle oss andre er dette enda en manifestasjon på Mercers talent til å skrive sjokkvakre små låter som smyger seg inn i hjertet og blir der.
Jørgen Hegstad
