Det er jo vel verdt å merke seg: Stein Torleif Bjellas planlagte hovedstadskonsert vokste ikke bare til én utsolgt ekstrakonsert, men to stykker. En typisk løsning ville vært å migrere fra Oslos hyggeligste og unektelig bestlydende scene, til noe langt mer romslig, kjølig og betongkledd (heisann, Rockefeller!). Men hvem vet, kanskje minner Parkteatret den hverdagsdresskledde 45-åringen om grendehuset i Øvre Ål.
Som en siste kvalitetssikring stiller også Bjella til denne, tja, minifestivalen med toppa backingbandlag. Inkludert trekkspill, kontrabass og et dusin assorterte gitarer, deltar blant andre fast produsent Kjartan Kristiansen, samt «ambassadør for den blå tonen», multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, også referert til som «rollemodell for han som stappa lik i kvistumaskinn» i Coen-klassikeren Fargo.
Hvilket er en film som, slår det meg, er en upåklagelig parallell til universet Bjella har gjort til egen gren å skildre her til lands: Et korrumpert distriktsnorge som tilsynelatende er i ferd med å rase sammen, mye på grunn av det ofte patetiske følelseslivet som tilhører de tause, usympatiske mennene som utgjør lokalsamfunnet. Men nok om det.
For konsert én av tre åpner sylskarpt med den syrlige backingbandhymnen «Tvangsgutan kompani», tett etterfulgt av den seige, vaklende bluesrockeren «Undergang». Heretter tar imidlertid Bjella & Co. kjapt et lavmælt steg ned i to av hans vakreste ballader: «Heidersmenn» og «Separate sinn».
Sistnevnte, hentet fra fjorårets ypperlige (og perfekt titulerte) tredjealbum Heim for å døy, introduseres – noe ironisk? – som en klinelåt, medfølgende en karakteristisk tørrvittig og standupsk observasjon om at menn helst sitter ved siden av, og ikke overfor hverandre. «Sitte i kjøreretningen,» som han kaller det.
Og det er nettopp denne sirlige dynamikken som preger Stein Torleif Bjellas bunnsolide konsert: I den ene stunden et par «lystige» westernboogier (eksempelvis «Redningsmann» og «Mayhem Heime»), det neste øyeblikket noen numre fra de såreste sidene av katalogen (nydelige «Tre viku» og «Ubrukt liv»), alltid kontret med selvironiske sleivspark. Visste du for eksempel at bitre «Romantikken gjer meg sjuk» var ment å seile opp som en landeplage, men at ett-eller-annet med tittelen kan ha skygget for suksessen?
«Nå er det er fem år siden jeg gav ut førsteplata,» innleder Bjella ekstranumrene, og fortsetter: «Men den eneste kameraten på Ål var engstelig for at det jeg ikke hadde nok låter, og mente derfor at jeg burde dele ut fruktkurv». Det romsteres deretter håpefullt i samtlige jakkelommer etter loddet «gul F13», hvorpå en viss Karin stikker av med den bugnende gevinsten.
Noe så eksotisk som fruktkurvutlodning på Grünerløkka til tross: Den navnløse kameraten må ha spilt Bjella et sarkastisk puss, for er det én ting som åpenbarer seg idet en utmerket tapning av «Øvre-Ål Resort» runder av kalaset, så er det hvor mange flere bra låter som kunne vært spilt. Heldige deg som dermed har billett til Stein Torleif Bjella med venner i dag eller i morgen – kanskje har attpåtil hedersmannen plukket ut din personlige Bjella-favoritt.
Kim Klev
Dette spilte Stein Torleif Bjella på Parkteatret:
1. «Tvangsgutan kompani»
2. «Undergang»
3. «Heidersmenn»
4. «Separate sinn»
5. «Satan i unge år»
6. «Redningsmann»
7. «Psykisk kan du vera sjøl»
8. «Romantikken gjer meg sjuk»
9. «Mayhem heime»
10. «Kamerat mot kamerat»
11. «Tre viku»
12. «Ubrukt liv»
13. «Tiger på sundretur»
14. «Idiotisk einvegslove»
15. «Visepsykiatri»
16. «Modningsangst»
17. «Øvre-Ål Resort»
