Chris Cornell: Scream
[Interscope/Universal]
Fallen stjerne i overgangsalderen.
Det er slett ikke uvanlig at menn (og kvinner også, for den saks skyld) går inn i en form for krise ved passerte 40. Noen kjøper Harley, andre stikker kjønnet sitt inn i langt yngre kvinner, mens Chris Cornell ringer Timbaland og ber om noe kult som kidsa kan like. Dette albumer oser av overgangsalder og viser at Cornell er en fallen stjerne.
Det som i utgangspunktet skulle være gamle låter remikset av Timbaland, har resultert i albumet Scream – snekret sammen på rekordtid, noe det i aller høyeste grad bærer preg av. Her måkes det på med klassiske Timbo-elementer som håndklapp, programmerte trommebeats og velkjente gitarriff. Timbaland har jo nattbordskuffet full av resirkulerte effekter og en sampler det meste går igjennom. Mye av dette har vi hørt før, tydeligst på Bubba Sparxx’ Timbaland-produserte Deliverance, men også hos andre artister som N.E.R.D. og Gnarls Barkley.
Naturlig nok har albumets lydbilde et tydeligere hiphop- og r&b-tilsnitt enn hos hovedpersonens to tidligere soloutgivelser. Og dette bakteppet virker på grensen til uforenlig med Cornells vokal – den er, som alltid, heseblesende, kraftfull og rocka.
Det er vanskelig å se for seg hvem dette albumet er tilegnet. Timbaland-tilhengere og den unge søkende lyttergarde, som jeg mistenker at Cornell prøver å nå, vil dette av lasset og syns det er for dvaskt og lite spenstig, mens gamle Audioslave- og Soundgarden-fans vil vri seg i Converse-skoa mens rødfragen brer seg over ansiktsgrimasene.
Det er ikke gitt at rockevokal og hiphop-beats fungerer, og skal det funke må det kombineres på en langt snedigere måte enn her. Scream er gjennomgående lite raffinert og en sann utfordring å høre på uten å benytte pauseknappen gjentatte ganger. Samarbeidet Cornell/Timbaland var en tidvis besværende tanke, men det er lang vei fra idé til gjennomføring. En flau affære.
Trine Sollie
