«Bits Between er først og fremst et liveband og ønsker å spille så mange konserter som mulig,» skriver østfoldsbandet ydmykt nok på deres Urørt-side. Det kan nesten virke som om guttene forstår seg bedre på det de selv driver med enn alle andre. For selv om albumdebuten Chosen Death og den tilhørende Årets Urørt-nominasjonen «Hell To Pay» er hardt, kjapt og ikke gæli, så er «hørt det før»-faktoren over deres überamerikaniserte hardcorepønk temmelig høy.
På scenen virker det imidlertid som om det utspiller seg en kamp om livet; allerede før første låt avsluttes har svetteringer begynt å danne seg, mens gitarist Andreas Nilsen (som forøvrig er skremmende lik Tore Sagen) jogger med krummet rygg bak scenen for å hente en ny gitar – strenger og vel så det har allerede gått med i slaget.
Så er det denne forbanna møkkascenen, da. Det er regelrett umulig å føle seg velkommen som publikum når man pusler inn på Rockefellers dunkle, avsidesliggende, korridoraktige annex. Men verst er det for bandene som blir satt til å spille her: Verken lyd eller lys får det til å kile i underlivet, mens man sannsynligvis føler seg mindreverdig av festivalarrangørene.
Selv om det stadig blir avslag på Bits Betweens ønsker om medvirkning i breakdowns,koring av frasen «Hell To Pay», og hardcoredansing, nekter kvintetten likevel – med håpefullt mot i blikkene – å gi opp. Og det er nettopp dette som gir denne snaue tilmålte halvtimen sjarm og mersmak; Bits Between kjemper så inderlig og tålmodig for å spille musikken de tror på.
«Denne låta handler om damer,» forteller vokalist Paal Johannessen på et tidspunkt. Umiddelbart skyter et annet bandmedlem inn at «ikke at det blir så mange av dem». Man kan likesågodt la deres selvbevissthet oppsummere konserten: Østfoldsgutta er virkelig først og fremst et liveband – et veldig bra sådan; de fortjener rett og slett bedre enn dette. Jeg ser dem gjerne igjen, men da i andre, varmere og vennligere omgivelser.
Kim Klev
