På tredje forsøk fikk Bring Me The Horizon et gedigent kommersielt gjennombrudd med albumet There Is A Hell, Believe Me I’ve Seen It. There Is A Heaven, Let’s Keep It A Secret i 2010. Samtidig ble de et av nettets mest forhatte band blant metalfolk som ikke tålte bandets lefling med tunge elektroniske hjelpemidler. Bring Me The Horizon lo hele veien til festivalkassereren, og tredjealbumet vokste nok på en del tilhørere etter at det første elektrosjokket la seg.
Forrige gang kom det elektroniske uttrykket overraskende, selv om blandingen av metal og elektronisk dansemusikk ikke var ny. Denne gangen er det langt mer forventet at Bring Me The Horizon meisler sammen ganske knallhard – men også allsangvennlig – metal med pumpende elektroniske effekter. Sempiternal starter med skingrende rave i introen til «Can You Feel My Heart», men sangen blir fort til en gigantisk og nokså streit rocker som blitt litt vel overemosjonell.
«I’m scared to get close and I hate being alone. I long for that feeling to not feel at all. The higher I get, the lower I’ll sink. I can’t drown my demons, they know how to swim».
Utover albumet går Bring Me The Horizon hardere til verks med «The House Of Wolves» som er tøffere enn det meste annet innen rocken så langt i 2013, skrikende «Empire (Let Them Sing)» som det er umulig å ikke nikke dypt med med hodet til, uansett hvor hardbarket en føler seg, og de to gode singlene «Sleepwalking» og «Shadow Moses». Til tider imponerende i kvalitet og i intensitet.
De gjennomtatoverte britene gjør seg best når de blåser på med alt de har i arsenalet sitt. Tunge riff, hissige trommer, rasende vokal og et stabilt elektronisk bakteppe. Angrep er det beste forsvar. Dermed har jeg litt problemer med andre halvdel av albumet, der Bring Me The Horizon senker tempoet og lar følelsene flomme fritt av gårde i (relativt) rolige låter som «Seen It All Before» og «Hospitals For Souls». Der er bandet farlig nært Linkin Park. Til glede for alle som liker Linkin Park, men jeg er ikke en av de. Det går litt bedre i like rolige «And The Snakes Start To Sing», men det er fordi inspirasjon fra Deftones ligger tjukt utpå og inni sangen. Inspirasjon fra Deftones er alltid et pluss.
Det er godt mulig Sempiternal vil høres datert ut om noen år, siden elektronisk musikk forandrer seg fort, men There Is A Hell… høres fremdeles moderne ut to og et halvt år etter, og Prodigy fra 90-tallet låter bra i april 2013 for en som ikke er dypt inne i sjangeren. Sempiternal er på sitt beste en nytelse, og på sitt jevne en mer enn god nok plate til at både fans og skuelystne kommer til å finne mye glede i de tre kverterene albumet varer.
Det er helt greit å ikke like Bring Me The Horizons versjon av tung rock, og til tider også forståelig, men hatet bandet har blitt utsatt for synes lite gjennomtenkt. Bring Me The Horizon gjør trolig mer for den harde rocken i forhold til yngre lyttermasser for tiden enn alle bandene på Infernofestivalen til sammen.
Totto Mjelde
