Arctic Monkeys: Humbug
[Domino/EMI]
Arctic Monkeys brygger på noe. Men er brygget ferdigmodnet?
Helt siden deres spastiske taktskift fikk oss til å lytte og rykke til danserock på en ny måte, har jeg satt pris på Arctic Monkeys. Den tørre lufta på stemmen til Alex Turner, de velplasserte rytmeskiftene, den rastløse jakta på sex i tekster og riff – mye stemte med dette bandet. Nå har de modna, i (fordrukkent?) selskap med Queens of the Stoneages Josh Homme på hans ranch i California.
Det er ikke gitt at det hadde lønt seg å holde på den gamle suksessoppskrifta på det tredje albummet. Alle trenger fornyelse. Men det er heller ikke sikkert at bandet veit hvor de kommer til å ende etter Humbug. Noen av fansen kommer til å dette av. Andre igjen vil modnes parallelt med bandet – og nye kan kanskje vinnes. Plata er en mørk kontrast til deres livsbejaende start, krydra med twang og annet caleksikansk krydder. Sanger som «Potion Approaching» og «Dangerous Animals» er ikke like umiddelbart fengende som gjennombruddshitene. Tidvis er de bare rastløse. Mens når de kombinerer mørk sirup og noe skumt, som i den søt-krasse låta «Dance Little Liar», er det interessant å observere utviklinga deres.
Etter spriten, dansinga og sjekkinga kommer altså mørket sigende. Ikke overraskende, kanskje. Og Humbug er bra nok. Den bare får meg til å ligge litt på været. Hva kommer neste gang? Mere mørke? Jeg setter på ventemusikken deres så lenge.
Siri Narverud Moen
Før plata kom, inviterte apene oss til nettoverført slippkonsert – se liveversjoner av nye låter, pluss en Nick Cave-cover omigjen: