– Takk til Norge som har gjort Migos til verdens største gruppe, roper frontmann Quavo når konserten på Amifet er slutt. Det er jo gøyalt. Raptrioen fra Georgia fikk sin claim to fame i 2013 da rapfansen repeterte et av de dyreste klesmerkene – Versace, Versace, Versace, Versace.
Jeg blir litt skuffet over at gutta, Quavo, Offset og Takeoff, ikke har kledd på seg de drøyeste klesplaggene, men uansett så skal de ha skryt for Givenchy-joggebukse med sleng. Sexet og veldig Migos.
Stakkato-aktig flyt – eller Versace-flow – over basstunge godbiter som “Percoset”, «Kelly Price» og “What The Price”. Det er godt mulig at gruppen ikke var de første til å gjøre det rent historisk, men likefullt er det Migos jeg forbinder den flyten med. Det er også stas at de tar turen tilbake i katalogen når “Hannah Montana” spilles. Publikumsfrieriet er på plass når Quavo plukker et svært norsk flagg og sier i takt med publikum “Which way? Norway!”.
Backdropen må også nevnes her. Alt fra dyr som blir spist opp av andre dyr til lekre sportsbiler og penger på gulvet. Jeg liker det, det føles riktig.
“T-shirt” og “Bad & Boujee” er selvfølgeligheter på setlisten. “Raindrop drip” sies det i den sistnevnte låten, og det er ikke akkurat edelstener som regner ned i Tøyenparken. Det er pissregn, type elendig. Men et opphold følger når trioen går på, heldigvis etter at parken har blitt skylt vekk. Uansett så klarer Migos å underholde oss og vel så det på Øyas første dag.
Ali Soufi
