nrk.no
Beyoncé - «Renaissance»

Tronens fall

Med sitt syvende album, «Renaissance», viser Beyoncé at hun ikke lenger er den mest innflytelsesrike R&B-artisten på kloden.

Beyoncé. Bare navnet gir ærefrykt og skjelvende anmelderfingre. Rydd plass – her kommer dronningen.

40-åringen har sittet på R&B-tronen siden Destiny’s Child-dagene på 90-tallet.

Som soloartist har hun vært ubestridt hersker i snart 20 år, men med «Renaissance» gjør dronningen sitt beste for å abdisere.

Stormannsgal

«Renaissance» er ikke en musikalsk grusom opplevelse, men snarere et glimrende eksempel på hva som skjer dersom man tar sin egen status som regjerende dronning for gitt.

Albumet er en fremragende oppvisning i taktløshet og stormannsgalskap.

Som første del i en kommende trilogi er plata dedisert til Beyoncés barn, ektemann og onkel Johnny.

De førstnevnte er kanskje ikke så overraskende, men den hittil ukjente onkel Johnny får æren av å ha introdusert Beyoncé til musikken som har inspirert denne plata. Han har nok spilt plater fra En Vogue, TLC og Beyoncés eget band, Destiny’s Child.

I tillegg får som vanlig pandemien en del av æren for verket: Dette ble skapt som en «safe space» i isolasjon, det skal være lov å skrike selv om du er innelåst og bla-bla.

Det oppleves ikke som ekte når alle store, kommersielle artister de siste to årene har gjort og sagt det samme.

Beyonce har på seg en svart kjole og øredobber som henger langt ned med noen svarte kuler på slutten. Hun har langt brunt hår.
Foto: AP Photo/Chris Pizzello

Gamle referanser

Åpningslåta «I’m That Girl» er en selvtillitsboost i klassisk Beyoncé-stil: Ingen kan stoppe meg, jeg ser fet ut, og det handler ikke om diamanter og perler.

Dette er en livsretning Beyoncé tilsynelatende trives i, og som de fleste av lytterne hennes også ønsker seg.

Her viser hun stolt frem alderen sin. Referansene går både til 1992-utgaven av Cadillac Coupe DeVille, en ikonisk bilmodell i amerikansk hiphop-kultur, og til den legendariske kunstneren Jean-Michel Basquiat.

Låta er en kul og kompromissløs lekkerbisken som leker seg frem over en beat som er samplet fra trap-pionèren Tommy Wright III’s «Still Pimpin’». Vers og refreng glir umerkbart over i hverandre.

Foreløpig lover dette godt for de kulturelle oppdragelsesevnene til onkel Johnny.

Lovende start

Selvtillitstoppen fortsetter med «Cozy» og «Alien Superstar», før «Cuff It» tar oss med tilbake til Destiny’s Child-dagene.

Her kommer Beyoncés lange fartstid til syne: Yngre artister i samme sjanger har problemer med å gjenskape magien som oppsto i R&B-sjangeren rundt tusenårsskiftet.

«Cuff It» er kanskje tekstlig ribbet for verdi, men melodisk velkomponert nok til å gi umiddelbar adgang til dansegulvet.

Da gjør det ikke så mye at den er omtrent like musikalsk spennende som Pharrell Williams’ karrieredrepende barnesang «Happy». 

Beyonce står på scenen og lener seg bakover og skriker i mikrofonen oppover. I publikum holder folk opp hendene. Bakgrunnen er blå.
Foto: Timothy A. CLARY / AFP

Imaget brister

Så begynner det å slå sprekker i dronningfasaden til Beyoncé.

Vi fikk bare fire godbiter før vi nesten utelukkende blir servert utilslørt selvskryt fra «infinity poolen» i Hollywood Hills.

Beyoncé har vanligvis en helt egen evne til å bygge opp selvtilliten til utsatte grupper, men på dette albumet handler det herfra og ut om å ha veldig mye penger.

Det vi tidligere hørte om at diamanter og perler ikke er viktig for å være kul er et narrativ som raskt må finne seg i å gå planken.

«Energy» handler for eksempel mest om Saint Tropèz, champagne og dollartegn. Den er under to minutter lang, og er med unntak av Beams gjestevers fullstendig intetsigende.

Beyoncé prøver seg på en M.I.A-aktig flyt, men fremstår som en kjedelig tante.

Etter hvert får vi også vite hvor viktige merkevarene Mercedes Benz, Coco Chanel og Tiffany’s er for den menneskelige utviklingen. Takk, Queen Bee!

Hyklersk u-sving

Like etter at lytterne er blitt forespeilet at penger er lykken i livet blir de oppfordret til å slutte i ni-til-fire-jobben sin i hovedsingelen «Break My Soul»: Her prøver nemlig Beyoncé å ta tilbake selvtillitsbooster-imaget.

Låta er et nikk til europeisk house fra 90-tallet, og skal i alle fall ha skryt for å finne originale elementer fra en meget mangefasettert sjanger.

I all hovedsak er den likevel repetitiv og masete.

På «America Has a Problem» er tittelen lovende. Skal rikingen endelig ta bladet fra munnen igjen?

Amerika har et problem. Enig, hvor skal vi begynne? Hva med abortforbud? Strukturell og systematisk rasisme? Enorme og økende forskjeller mellom fattig og rik?

Nei, glem det. La oss heller synge om «booty» på klubben igjen.

Tittelen er bare en referanse til sampelet fra Kilo Ali’s låt fra 1990. Den handlet for øvrig om kokain.

Beyonce har på seg en hvit dressjakke og topp. Hun holder en finger opp i været og har langt brunt hår hengende nedover.
Foto: REUTERS/Mario Anzuoni

Dronningen abdiserer

«Renaissance» er 10% Beyoncé i storform, 20% erotiske, men platte sexlåter, og 70% musikalsk intetsigende selvskryt fra en av klodens rikeste artister.

De av oss som husker Beyoncé som en uforutsigbar hitmaker, for eksempel fra «B’Day» (2006) og «I Am … Sasha Fierce» (2008) vil savne de udødelige melodiene, de fengende refrengene og den originale samplebruken.

Beyoncé har kanskje vært en av de lengstsittende dronningene, men de siste årene har flere andre gjort langt mer for å utvikle R&B-sjangeren. Moses Sumney, Anderson Paak og hennes egen søster Solange, for å nevne noen.

Selv ikke et besøk fra den originale herskerinnen Grace Jones på «Move» eller lovende tendenser mot slutten av plata («Thique», «Pure/Honey») kan redde denne tronen fra å dramatisk falle over ende.

«Renaissance» er ikke søppel, men for meg er det utvilsomt starten på slutten for en av vår tids mest innflytelsesrike artister. 

LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:

SISTE FRA P3.NO: