A-hakk i plata

Norges største popband gjenoppstår prematurt.

A-ha_Cast_in_SteelSå er de altså tilbake, hele fire og et halvt år etter avskjedsturneen. Var det i det hele tatt noen som trodde på de hule løftene om en endelig, tårevåt avslutning – frekkest formulert via tittelen på konsertsuveniren Ending On A High Note: The Final Concert – i 2011?

De er langt smartere enn som så, trekløveret Morten Harket, Paal Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen. Men i 2015 synes de mer opptatt av å holde liv i merkevaren A-ha enn den kunstnerisk interessante tresomheten. Cast In Steel – bandets tiende studioalbum – byr dessverre på en rekke påminnelser om at en lengre pause trolig ville vært på sin plass.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å anmelde platen sang for sang, men en slik nærlytt tåler ikke disse tolv enkeltlåtene. Det er formen – velkjent og vellydende, enten de høres ut som Coldplays sidrumpa onkler (tittelsporet) eller Depeche Modes litt for veltilpassede fettere («Mythomania») – som drar lasset, ikke minneverdige melodier.

A-ha – «Under The Makeup» (teaser):

Alle tre bidrar tradisjonen tro som låtskrivere, uten at helheten preges stort av gnisningen mellom de ulike temperamentene – til det er den for motstandsløst og målrettet skrudd sammen.

Ikke dermed sagt at Cast In Steel er blottet for velsignede øyeblikk. Men de virkelig gullkantede sekundene – det brå strykerdykket i den for øvrig lett Bond-klingende «Under The Makeup», de første sekundene av «She’s Humming A Tune», Morten Harkets herlig eiendommelige aksent nå og da – må letes fram med stor nennsomhet.

«Door Ajar» og avsluttende «Goodbye Thompson», begge Waaktaar-Savoy-komposisjoner, er de eneste melodiene med nok egenrådighet til at det frister å rote dem fram igjen etter endt gjennomhøring. Resten av Cast In Steel humper liksom bare av gårde, tilsynelatende fornøyd med å eksistere.

Det er ikke så mange år siden et A-ha-album av dette kaliberet ville vært nok. Men akkurat nå er det for mange nordmenn som lapper sammen smart og rørende popmusikk til at det holder. Tilbake i tenkeboksen, gutter.

Marius Asp