Damon Albarn - Everyday Robots
Terningkast 4

Albarnskuelsen

Det første møtet med Damon Albarn ansikt til ansikt er vennlig, men ikke skjellsettende.

Damon-albarn-everyday-robotsDet har alltid vært enkelt for meg å heie på Damon Albarn – helt fra han med Blurs Blur viste seg å være en like stor Pavement-fan som meg. Syltynt grunnlag, muligens, men lell; han har alltid vært den fine fyren som tør å vri musikken sin i uventede retninger. Om det så er 13, det William Orbit-produserte, til tider umulige albumet eller oppblåste The Good, The Bad & The Queen – man har liksom uansett troen på at det han gjør blir bra.

Everyday Robots er hans mest karismatiske utgivelse siden Gorillaz’ selvtitulerte i 2001, og på mange måter høres Albarn i 2014 ut som en blanding av den og Thom Yorkes noe undervurderte soloalbum The Eraser (2006). Herunder får man da låter som er nedpå og melankolske («Hollow Ponds») og de nesten karikert muntre som føles som fortsettelsen av «19-2000» («Mr. Tembo»).

Hovedfølelsen på albumet er dog preget av selvanskuelse og en viss grad av utlevering vedrørende både narkotika og forhold. Jeg synes ordleggingen er mer interessant enn temaene, så selv om du gir blaffen i hvorvidt låtene handler om Justine Frischmann eller ei, så viser han seg her mer enn noen gang før som en fyr som skriver presise, snedige metaforer og tekster som går innpå en. Spesielt på «Photographs (You Are Taking Now)» og «The Selfish Giant» kommer dette til syne, og her kler Albarn å være en fyr som anerkjenner mer enn angrer sine synder.

Han har alltid valgt sine samarbeidspartnere med omhu, også her: Produsent Richard Russell blander trommeloops som så vidt henger sammen med strykere og nennsom plukking på gitar, mens Brian Eno på «Heavy Seas Of Love» gir albumet ytterligere varme. Everyday Robots er lyden av en fyr som ikke har så mye å bevise – han har både eksperimentert og drukket fra seg. Albumet lider stundom under dette fordi mange av låtene føles hverdagslige og uspektakulære; foruten «Mr. Tembo» og «Heavy Seas Of Love» fokuseres det mye på slentring; dette gjør at jeg føler at albumet mangler grunner nok til å faktisk spilles. Av helt andre årsaker enn tilfellet 13. 

Når man først kommer inn i sinnsstemningen, lar man seg besnære av hans sedvanlige udusjede sjarm og tilfanget av smartness i alle ledd, men det litt ukarismatiske førsteinntrykket rettes aldri tilstrekkelig opp til at Everyday Robots blir dét soloalbumet man har ventet på i femten år.

Jørgen Hegstad