Den første og største skuffelsen kommer allerede før konsertstart. Idet jeg får karret meg frem til den blaserte manns utsiktspost – til høyre for miksen, med andre ord – ser jeg det jeg har fryktet i forkant: scenen er rystende lettkledd.
Et Rhodes-piano og tilhørende krakk, et par kassegitarer, en mikrofon og – klart viktigst – et sett med looppedaler. Skal man tro Bernhofts livevirksomhet de siste par årene, vil han hevde at én mann kan svare til et fullverdig band. Kanskje er det enklere å holde styr på bandøkonomien som enkeltmannsforetak, men kukrock-gone-soulsangeren låter definitivt best på plate når han ikke tilbringer dagene i studio mutters alene.
Som min kollega poengterte i sin anmeldelse av Islander, Bernhofts tidvis glimrende tredje soloalbum, så går eremittbandet Bernhoft primært på bekostning av låtene. Og i enda større grad live. Hvilket reduserer livesamplingen av gitarklimpring, klapping og scatting til lite mer enn en temmelig teit gimmick; sjelden har jeg savnet lyden av bass og trommer i like stor grad.
«Freedom» må riktignok unntas regnestykket grunnet teknisk trøbbel, men i dette formatet strippes flesteparten av 37-åringens bedre spor for sine funky kvaliteter. Solotapningene av «So Many Faces», «Choices» og Toto-inspirerte(!) «Come Around With Me» sliter dermed med å vekke de store følelsene, om noen, og med kun en gitarkasse å resonnere i faller tankene raskere til nachspielets du-vet-hvem enn Stevie Wonder. Beklageligvis ender også Islander-høydaren «I Believe In All The Things You Don’t» med å stå fastlåst på stedet hvil, pent som det enn måte låte.
Den eneste låten som er i nærheten av å tjene på dette formatet er den hudløse «Untitled (How Does It Feel)«-pastisjen «Don’t Let Me Go». Skravla til kompisene ved bardisken tar brått slutt, og det med god grunn. Men dette er tidlig ut i konserten; en snau time senere har det for alvor begynt å klø i fingra – og det høres kraftig fra de bakre rekkene – når opprinnelig bunnsolide «Streetlight» hales ut i det som føles som det uendelige.
Jarle Bernhofts sosiale kløneri – han klarer aldri helt å formidle sine anekdoter og spøker – er først og fremst er sjarmerende. Det han derimot får til, er å få fansen til å ta styringen over låtene hans. Og idet ekstranummeret nås – et stykke grufull a capella og en lavmælt, men fullstendig pregløs allsangsversjon av «Stay With Me» – virker det som om Bernhoft har gitt opp alle ambisjoner om å faktisk spille. Kan noen gi mannen et band? Vær så snill?
Kim Klev
