nrk.no
Sondre Justad - «En Anna Mæ»

Alt jeg liker og misliker med popmusikk

Sondre Justads nye plate balanserer på popens tveeggede sverd.

Sommernattsleverandøren Sondre Justad (31) er tilbake med sitt tredje album, «En anna mæ». Siden debutskiva «Riv i hjertet» fra 2015, har Lofotværingen sanka inn priser, lovord og strømmetall i øst og vest.

Han har solgt ut Oslo Spektrum uten å offentliggjøre billettene, og han har bygget seg et urokkelig image som en av norsk popindustris store gullkalver – en artist hvis skaperkraft hele popbransjens fremtid tilsynelatende avhenger av.

Høye forventninger

Med det i bakhodet er det naturlig å ha visse forventninger til «En anna mæ». Om ikke skyhøye, så i alle fall på nivå med den høyeste stigen på Maxbo.

De foregående platene tegner et bilde av en uredd og ambisiøs musiker, og selv om sjangeren hans aldri har vært min favoritt har jeg likt ideen om Sondre Justad helt fra starten.

Han har blitt et viktig forbilde for mange, han snakker høyt om viktige ting jeg er enig med ham i, og han har unektelig et godt håndlag med sine utpekte målgrupper.

Med den innstillingen er «En anna mæ» en forvirrende opplevelse. Her er både alt jeg elsker og alt jeg avskyr med popmusikken like ofte til stede.

En ung Sondre Justad står på en scene med en mikrofon i hånda. Bak han er det tre gitarister som spiller. Sondre har på seg en blå skjorte over en hvit t-skjorte. Det er konfetti over alt i bakgrunnen.
LENGE SIDEN: Sondre Justad fremførte «Nu har du mæ» på P3 Gull i 2014. Foto: Rashid Akrim, NRK P3

Det gode

Plata er på sitt beste som en glitrende, saltvannsdynket sommerkveld – slik de blir presentert på seernes innsendte bilder til værmeldingen på TV 2.

Den ene av i alt tre singler som allerede er sluppet, «Chill litt», retter en blomsterdekorert, avsagd hagle mot alle som hater fengende popmusikk. Dette er en skikkelig deilig, melodiøs og nydelig produsert låt som elegant viser frem min favoritt-Sondre.

Teksten forteller på originalt vis om en dryppende fersk kjærlighetsrelasjon der den ene parten går raskere frem enn den andre – slik det som regel er. At arrangementet er såpass minimalistisk, lettbeint og lite paranoid er en glimrende kontrast til det tekstlige innholdet – og således representerer låta det jeg elsker med denne plata.

Andre gode eksempler er de to andre singlene, «Pause fra mæ sjøl», som riktignok starter rimelig illevarslende med et synthriff på linje med det verste fra U2, men som henter seg inn med et fantastisk og hookete refreng.

I tillegg er «Sorry» en meget godt skrevet låt om apati og vordende desperasjon. Den er også velsignet med et vellykket besøk fra en av Norges beste og kuleste rappere, Musti. Her er spesielt den ekstremt godt vektede overgangen mellom Justads lette popvokal og Mustis mørke og avslepne vers et høydepunkt.

Sondre Justad og Musti står ved siden av hverandre foran en grå vekk. Sondre har på seg en beaige jakke over en stripete hvit genser. Han har pannelugg for anledningen. Til høyre for han står Musti med en blå ola-jakke over en svart genser. Hun har også på en svart lue.
HØYDEPUNKT: Samarbeidet mellom Sondre Justad og Musti er et høydepunkt på «En anna mæ» ifølge P3s anmelder. Foto: Sondre Røe, promo

Det onde

Så kommer det jeg virkelig misliker. Det handler ikke bare om «En anna mæ», men det jeg etter hvert har skjønt er et smittsomt virus i popmusikken. Flere låter på denne plata kunne tilhørt en hvilken som helst annen artist i samme sjanger.

På for eksempel «Fins det noen» legges hele låtas skjebne i den hurtig visnende appellen fra 80-tallets tunge synther. Et grep utallige andre elektropopartister har brukt de siste årene. Jo mer 1985 det låter, jo bedre er det for tiden, og det begynner jeg å bli grådig lei.

Robyns fantastiske «Body Talk» fra 2010 gikk kanskje opp løypa, mens The Weeknds «Beauty Behind the Madness» fra 2015 for alvor penset den kommersielle popen inn i sitt nåværende, usedvanlig forutsigbare spor.

Nå er jeg kraftig moden for et nytt uttrykk. Men også den 80-tallsfrie låta «Befri mæ» er et skuffende eksempel på en god idé som drukner i et altfor generisk uttrykk, med Enrique Iglesias-aktig gitarklimpring og banal tekst.

Sondre Justad står foran en blå promo-vegg med mange P3-logoer. Han har på seg en svart skjorte og en svart lue. Han smiler.
PÅ GODT OG VONDT: Sondre Justad under P3 Gull 2021. Foto: Henriette Dæhli, NRK P3

Funker for fansen

Spesielt ergerlig er det jo når enkelte låter på «En anna mæ» gir meg en kruttsterk tro på at Sondre Justad egentlig er min type artist.

Foruten de allerede nevnte er for eksempel avslutningslåta «Meininga med livet» en Cezinando-aktig godbit som fortsetter der platas beste låt «Chill litt» slapp.

Min ergring over de mer kommersielle låtene bør heller ikke leses som et forslag til å hoppe over dem. Jeg er helt sikker på at den gjengse fan vil finne mer av det som fikk dem på «Justad-kjøret». Selv om dette ikke er plata som lokker meg ut på balkongen til lettbeint allsang klokka halv fem en junimorgen, bør du ikke la deg avskrekke om det er det du pleier å bruke Justads musikk til.

Han er fremdeles den samme gamle: Han hvis stemme sprenger Sonos-høyttaleren i parken, på stranda, på soldekket.

Personlig skulle jeg bare ønsket meg mer av det utradisjonelle og mindre av de kommersielle frieriene til Spotify-tallene.

Sondre Justads tredje album «En anna mæ» utgis fredag 25. mars.

Hør «Musikkrommet» sin episode om Sondre Justad sin reise til Spektrum her.

LES FLERE ALBUMANMELDELSER:

LES MER OM MUSIKK: