Den britiske duoen AlunaGeorge har det siste året vært i sterk medvind for sin R&B-infuserte elektropop. En liten måned før de slipper debutalbumet Body Music ga de Hovepublikummet en sniklytt på materialet og viste samtidig at en dyktig vokalist og spennende låter ikke alene er nok til å bære en konsert.
Fjorårets «Just A Touch» får æren av å åpne konserten, og allerede fra første strofe er det klart at Alunas karakteristiske, nesten barnslige stemme, er en stemme å regne med. Det blir også tidlig tydelig at det er Aluna som er selve bærebjelken, og at turnébandet ikke er det. For den resterende besetningen, som består av George, en bassist og en trommis, bruker lang tid på å markere og motivere seg på scenen. Ikke før helt mot slutten av settet virker det som om det går opp for dem at de spiller foran et faktisk publikum. Trommisen på sin side kommer aldri dit, og jeg tar meg i å bekymre meg for helsa hans. Har han lavt blodsukker? Har noen vært slemme med han? Har han narkolepsi? Og når han ramler ut av takt under «White Noise» begynner jeg å lure på om han egentlig er trommis i det hele tatt.
Men det er ikke bare trommisen sin skyld at det ikke går helt veien. Og heller ikke lydmannen, selv om også han er delaktig. For noe viktig har gått tapt i overgangen fra AlunaGeorges delikate studioproduksjoner til denne sceneopptredenen. Vi vet fra før at både elektropop og R&B kan være vanskelig å oversette til et riktig liveuttrykk, men det gjør det også elementært å ta en ekstra runde på arrangement. Spesielt når det er kombinasjonen av disse to sjangerne som skal formidles. Lydbildet er skarpt og lite fyldig, og gir ikke Alunas stemmeprakt den innpakningen den fortjener.
Spesielt snakkesalig er ikke Aluna, men hun byr på seg selv på andre måter. Med kroppen sin forteller hun oss masse. Stemmen og bruken av den forteller at R&B-inspirasjonen kommer fra sent 90-tall og tidlig 2000-tall. Hvordan hun beveger kroppen sin vitner om utallige timer med øvelse foran speilet. Det er vågalt og det er deiete, men det er noe eksepsjonelt sjarmerende med kombinasjonen av løsslupne bevegelser og den sukkersøte vokalen som på et merkelig vis gjør det hele litt yndig.
Det er heller ikke mye å utsette på selve låtene. P3-listede «Attracting Flies», «Your Drums Your Love» og nyutgitte «You Know You Like It» er alle tre knallsterke poplåter. Og skal man anta at overgangen fra scene til studio er med større hell enn motsatt, kan vi vente oss en god del gull på det forestående albumet.
Marie Komissar
