Det var mange som fikk full pott på hipsterbingoen da The Pains Of Being Pure At Heart debuterte i 2009. Tynne folk fra Brooklyn med sped vokal, fislete innspilling, selvbevisste tekster og et temmelig godt forhold til Tullycraft, 14 Iced Bears og andre band som hørtes ut som pysete utgaver av The Smiths. Alle hipsterklisjéer satt til side var det samtidig ingen tvil om at kvartetten skrev skikkelig gode poplåter med lett gitarstøy, vakre harmonier og tekster som fikk et og annet øyenbryn til å løfte seg («This Love Is Fucking Right!», noen?).
Til andrealbumet er noe av dette fislestempelet forsvunnet, og det skyldes den innhentede produsentduoen Flood og Alan Moulder (The Smashing Pumpkins, U2, Coldplay, etc). De har strammet opp bandet betraktelig, noe som gjør at det låter mye mer frempå og krispt. Noen ganger, som på andresingel «Belong», er de slettes ikke langt unna nevnte The Smashing Pumpkins i lydbildet, med den hvasse fuzzgitarlyden som signatur. Allikevel er ikke bandet til å ta feil av: Kip Bermans hviskende stemme, den samme diskantdominerte lydprofilen og lidenskapelige poplåter som både støyer og er sukkersøte på samme tid.
Hør hele platen her:
Denne kjendisprodusentbruken vil muligens få noen av de mest Sarah Records-puristiske tilhengerne til å skygge banen, men alt i alt har dette vært en svært kledelig ansiktsløftning for bandet: melodiene trer frem i større grad enn tidligere – og på albumets aller beste øyeblikk, som «Girl Of 10,000 Dreams», «Heaven’s Gonna Happen Now» og nevnte «Belong», er den barske produksjonen et viktig suksesskriterium.
Kort oppsummert høres Belong ut som det uekte barnet til Mellon Collie And The Infinite Sadness og Ashs 1977 – dette er velspilt, vakker fuzzmelankoli som det er lett å forelske seg både i og til.
Jørgen Hegstad
