Burzum - Umskiptar
Terningkast 4

Atmosfærisk metamorfose

Det er lenge siden Burzum var ren black metal, men det er fortsatt ingen tvil om hva vi lytter til.

Historien om Varg «Count Grishnackh» Vikernes og enmannsprosjektet Burzum begynner i Bergen i 1991. Burzum var et betydelig innslag i den unge, norske black metal-scenen, og i løpet av 1992 og 1993 ble BurzumAskeDet som engang varHvis lyset tar oss og Filosofem spilt inn under navnet. I 1994 ble Vikernes dømt og fengslet for drapet på Øystein ”Euronymous” Aarseth og flere kirkebranner. Han satt inne i 15 år og brukte blant annet tiden på å gi ut to synthbaserte dark ambient-album (og ett idiotisk rømningsforsøk).

Det er nå tre år siden Vikernes slapp ut. Han er omdiskutert og forhatt blant mange, men det hindrer ham ikke i å lage til tider suggererende og interessant musikk. Umskiptar er Burzums tredje utgivelse etter løslatelsen, og mange av de hypnotiske triksene vi kjenner fra 1990-tallet går igjen. Det er derimot en stund siden Burzum var ren black metal. Lydbildet har blitt stadig mer minimalistisk og ambient, og selv om Umskiptar ikke når opp til Belus og  Fallen fra 2010 og 2011, er det en kurant og særdeles gjenkjennelig Burzum-prestasjon.

”Blóðstokkinn” er en stemningsfull, kjølig og militant intro med bruk av horn, snakkesang, gitarer og trommer. ”Jóln” begynner med et hardt og fengende riff samt flere lag med ren og skrikende vokal. Vikernes skriver gode ledetoner som hekter seg fast i øregangene, og det er lett å la seg rive med av den dunkle atmosfæren. Jeg hever dog på øyenbrynet av en tragikomisk latter som høres et stykke ut i låten, og tviler på at Vikernes selv skjønner hvor dumt det høres ut.

En naken pianointroduksjon åpner ”Alfadanz”, en sang som kunne vært hentet fra et eventyr. Snart følger en gitar opp med nesten samme melodi, og trommer og flere lag gitarer kommer inn. Her er det et godt, repeterende riff som setter seg fast i mellomgulvet. Musikken er poetisk og har flere elementer fra folk enn noen av de andre låtene. Vikernes hvisker, snakker og messer seg gjennom teksten, og det låter nesten lystig i blant.

”Hit helga Tré” returnerer til det trege og tunge med ordentlige tremolopartier og ulvehyl, og ”Æra” fremkaller frysninger. Det er klang på vokalen, forvrengt gitar, seigt, stemningsfullt og akkurat så lo-fi som vi kjenner det. Det er ikke så mye ekstrem growling på Umskiptar, men en raspende og hes stemme som kunne ha stammet fra en gammel, døende mann dominerer.

Alle tekstene er skrevet på norrønt, og språket kler musikken på albumet. ”Heiðr” starter med en tale, og  avløses av et merkelig gitarspill. Jeg begynner å tenke på en black metal-versjon av The Spotnicks når jeg hører den boblende lyden, og det er en mildt sagt merkelig assosiasjon. Snakkesang og gitarer leder an i de enkle komposisjonene, og det er få elementer i hver sang. Derfor kommer ”Valgaldr” som en overraskelse med den brå starten. Den «svinger» litt mer, samtidig som den er søvndyssende og god å lukke øynene til. Det er mørkt, men ikke skummelt, og vokalmelodiene låter ikke så verst.

”Galgviðr» ledes an av en stemme som skjelver så mye at det høres ut som Vikernes synger sammen med Sopor Aeternus på et baderom under vann. ”Surtr Sunnan» byr på mer treghet og snakkesang, og i «Gullaldr» nynnes det vakkert og forlokkende.  ”Níðhöggr” begynner med en lang og urovekkende stillhet, og stykket bygger seg sakte, men sikkert opp med underlige lyder. Trommer, blåseinstrumenter, hvisking og folkemusikk danner en fin avslutning på albumet, men dynamikken er ikke sterk nok til at en føler seg fullstendig hypnotisert.

Ifølge Vikernes har Burzum vendt tilbake til røttene og fokusert på atmosfære og helhet på Umskiptar. Konseptet på plata er «umskiptar», som betyr metamorfose. Vikernes tror verden går mot en ny istid, og mener at albumet kan bli sett som kritikk av de populærpolitiske bevegelsene i samfunnet. Tekstene på albumet er hentet fra Völuspá, og vokalen er ifølge Vikernes viktigere her enn på noen annen Burzum-utgivelse. Det kommer tydelig frem gjennom de ulike stemmene Vikernes bruker når han synger og taler.

Burzums musikk har endret temperament. Den aggressive trommingen har gradvis forsvunnet, og bare noen tremoloriff her og der peker mot den gamle, rå black metalen. Det er heller ingen bruk av synth, men bassen fungerer som en slags loop som legger til ekstra dybde. Riffene er fortsatt preget av mye vreng, det er ingen brå bevegelser i komposisjonen og det er tydelig at mørke fantasier og følelser ligger bak.

Det fengslende(!), messende og atmosfæriske har derimot alltid vært en del av Burzums varemerke, og det er fortsatt klinkende klart hvilket band en lytter til. Den tematiske tilnærmingen er godt gjennomført på Umskiptar, men gnisten er ikke like sterk som før, og låtmaterialet er svakere og tammere enn på flere av forgjengerne. Det er likevel ei grei plate å drømme seg bort i.

Helle Stenkløv