Architects - Daybreaker

Avanserte arkitekter

Kommersielt kompromiss eller deilig ny lyd? Architects er ute med ny plate.

Det er fryktelig mye interessant som skjer i Storbritannia om dagen, og Architects er i fortroppen av band som søker og leter etter et interessant og attraktivt uttrykk.

Bring Me The Horizon er allerede stjerner med sin arrogante, brutale deathcore, TRC jobber like hardt med sin breiale hardcore som de åpenbart gjør i treningsstudio, Young Guns og You Me At Six har levert inn søknader til å bli Englands svar på Foo Fighters, og Architects finpolerer på sin blanding av mattemetal og syngete hardcore.

Personlig var jeg like begeistret for gjennombruddet
Hollow Crown som den glattere – og delvis mislikte – oppfølgeren The Here And Now, og Daybreaker er albumet som skal tette hullet mellom de to platene.

Kompet er hardere enn på The Here And Now, de svevende metalcore-refrengene er velkomponerte, og ikke minst er tekstene mer direkte og hissige enn tidligere. «Devil´s Island» tar for seg det britiske øyriket i tradisjonen Gallow startet med Grey Britain, mens «These Colours Don´t Run» er et ganske så modig angrep alt som har med amerikansk politikk å gjøre (sjekk tekstvideoen). Tekstene er tidvis ungdommelig naive, men Sam Carters såre/hissige vokal gir tekstlinjer som «If there was a God, you´d be the death of him» troverdighet og patos.

Men bak tekstene ligger uansett Architects briljanse: avansert riffing som kan minne om en ungdomsversjon av Meshuggah, krydret med små doser shredding og nok pusterom til at de mest avanserte sekvensene får allsang/stadionkvaliteter. Noen vil kanskje kalle det kommersielle kompromiss, i min bok er det lyden av et band som for hvert album søker ivrig etter å perfeksjonere sitt eget uttrykk.

Høydepunkter? Den allerede nevnte «These Colours Don´t Run», den garanterte livefavoritten «Daybreak», «Even If You Win, You´re Still A Rat» med Oli Sykes fra BMTH på gjestevokal, og den rolige, nesten Radiohead-aktige «Behind The Throne».

I buketten av spennende, nye engelske band, er Architects åpenbart de som søker mest, noe de også får pes for av sjangerpoliti og tradisjonalister. Men med Daybreaker tror jeg de jommen de kommer til å tilfredsstille de fleste leirene i hardcorelandsbyen. Et glitrende album er det uansett.

Asbjørn Slettemark