Vi er tilbake blant middelalderske ruiner for den 15. utgaven av Slottsfjellfestivalen, som for andre år på rad breier seg over hele fire dager. Mannen som har fått i oppgave å for alvor sette hjulene i sving er Bjarte De Presno Borthen, altså dePresno; bergenseren med den dype gullstrupen, som ved første øyekast kan minne om britiske King Krule.
Han og bandets tre medlemer, på henholdsvis bass, trommer og synth, åpner med «Stranger In Disguise», låta som i 2016 sendte han til Urørt-finalen, mens de tidligste festivaldeltakerne strømmer til området. Herifra og ut er i hvert fall én ting klart: de er alle dyktige musikere. Den allerede sterke låta blir bedre når den fremføres live.
De begynner så rett på «Forever» når sola stikker fram, og dePresno sakte men sikkert ser ut til å føle seg tryggere på scenen i måten han rolig gestikulerer og beveger seg rundt på scena. – Ingenting er mer som festival enn en varm pils, sier han smilende til publikum og griper tak i en varm en ved stativet. – Skål.
dePresno demonstrerer sin mer pop-orienterte side når de kjører i gang nesten nyfødte «Breathing», og han skyver solbrillene opp i sveisen mens han synger klokkereint og digger til musikken rundt på scena. Ikke lenge etterpå peker en haug med kjipe, pratesyke publikumere seg ut som synderne for å skade stemninga rundt rolige og dempa «Souvenir», men dePresno lar seg ikke synlig påvirke av det.
Hver av sangene får mer kraft her enn når man sitter hjemme og hører på dem gjennom øreproppene. Fellesnevneren er at dette er flinke folk med mye potensiale, og det er mer synlig live. Det viser seg litt ekstra på «See You Soon», og et par låter etterpå når de avslutter de med «Hide And Seek». Men når det hele er over er jeg ikke bergtatt av selve opplevelsen av å se dem spille her, og noe kommunikasjon til tross føler jeg at det har vært en distanse mellom oss og dem.
Med andre ord: årets første Slottsfjell-konsert ble godt gjennomført av bergenstalentet og kompani, selv om de ikke helt lyktes med engasjementet.
Nicolay Woldsdal
