Jeg kjenner opptil flere som rynket lett på nesegrevet av den hørbare popdreiningen på Camp Echo, Highasakites forrige skive. Dem om det. Personlig syns jeg kvintettens i utgangspunktet noe tungsindige uttrykk taper lite på å veksle en og annen mollakkord inn i dur, og den florlette singelen «Golden Ticket» er fortsatt et skinnende og livsbejaende stykke pop.
Dermed burde den ellevilt suksessfulle produsentduoen Stargate – en norsk nasjonalskatt i den globale musikkverdenen – være en naturlig og potensielt fantastisk match for Ingrid Helene Håvik og hennes kumpaner, både fra et kommersielt og kunstnerisk ståsted. Men den gang ei – i det minste etter det rykende ferske samarbeidet «5 Million Miles» å dømme.
Det mest slående ved denne lett tropefargede midtempo-sangen er hvor ordinært den låter: Slett ikke ugrei å ha kilende i øret, men uten mothakene som gjør den verdt å krampesnurre. Det er i tillegg noe uforløst ved selve melodien, og når den kles opp i et lydbilde så tidsriktig at det føles utpønsket av en fokusgruppe er skuffelsen et faktum.
«5 Million Miles»:
Highasakite kan og bør fortsette å utforske randsonene av soundet sitt, men de har lite å vinne på å skusle bort sin mest dyrebare valuta – særpreget. «5 Million Miles» vokser riktignok noe ved gjentatte gjennomlyttinger – særlig det svale refrenget – men den blir hakket for enkel til å følge meg videre inn i våren.
Marius Asp
