Hvorfor i alle helvetes dager er ikke John Grant større? Jeg spør for en venn jeg traff utenfor Parkteatret etter kveldens konsert, himmelfallen etter å ha ramlet innom konserten nærmest i vanvare. Etter å ha bevitnet seansen med egne øyne, er det uproblematisk å stille seg bak den spontane forbløffelsen.
44-åringen har riktignok tilranet seg et berettiget momentum med et av årets beste album, Pale Green Ghosts, en plate der den vellydende søttitalls-FM-popen fra den fine forgjengeren Queen Of Denmark turneres med det kaldere og mer maskinelle uttrykket som først ble allemannseie tiåret etter. Tekstene, ofte hysterisk morsomme og genuint rørende i ett og samme utpust, er i en klasse for seg akkurat nå.
I sum er han et av de mest særegne utskuddene i musikkfloraen i 2013. Tenk deg Rufus Wainwright og Stephen Merritt som kliner i hjørnet på ABBA-fest i en nedlagt fabrikk i Berlin, og du vil fortsatt bare delvis være inne på noe.
Grunnarbeidet er med andre ord lagt. Det store spørsmålet blir dermed om Grant makter å spleise disse ulike, tidvis motstridene impulsene sine sammen til en overbevisende helhet i levende live. Spoiler alert: Ja, det gjør han.
Konserten åpner med «You Don’t Have To» – en av låtene jeg ville spilt aller først for en Grant-hungrig novise. Den har de karakteristiske obskønitetene og den beske humoren som hele tiden krenger mot en desperat inderlighet. Et forhold raser avgårde mot undergangen, og veien dit er uimotståelig – i det minste for lytteren.
Bandet, i all hovedsak bestående av islendinger, jobber godt gjennom hele konserten. Og lyden er såpass suveren at jeg for en sjelden gangs skyld reflekterer over det.
Men hovedpersonen er selvsagt kveldens konge – eller var det dronning? – som synger fantastisk bra, enten han akkompagneres av freidig NY-disko á la Hercules & Love Affair («Black Belt»), Carpenters-orientert croonermateriale («Where Dreams Go To Die») eller mismodig synthpop («Why Don’t You Love Me Anymore»). Aller best fungerer slapstick-mørke «GMF» og nådeløst vakre «Glacier», som kaster lys på låtskriveren fra hver sin side av ringen.
Han sprudler også mellom låtene. John Grant fremstår i det hele tatt som en vittig, intelligent og raus fyr, enten han snakker om HIV-diagnosen sin eller det lammende i å returnere til den vesle drittbyen man vokste opp i.
Kun to skår i gleden anføres: Teknikken svikter i det voldsomme klimakset av en ellers strålende «Pale Green Ghosts». Slik punkteres et tidlig høydepunkt. Og den bajasaktige LCD Soundsystem-kopien «Sensitive New Age Guy» er småklam – også live.
Men vi trenger artister som John Grant. Folk som gjør det nitriste morsomt, det private politisk, det opphøyde trukket ned til de jordiske sfærer (og vice versa). I dette universet står det meste på spill, nesten hele tiden, og det er en sann glede å følge dramaet fra sidelinjen. Måtte han selge ut Spektrum i neste runde.
Marius Asp
Se flere bilder fra konserten her!
Les også:
